Skribent:
Kategori:

Helse

Skribent:
Kategori:

Helse

Selektiv mutisme: Her er tegnene

Unngår barnet å snakke i visse situasjoner? Slik oppdager du om barnet har selektiv mutisme.

Barn med selektiv mutisme er konsekvent tause i sosiale situasjoner, til tross for at de kan snakke. Foto: iStock

Det er hageselskap. Du er 4-5 år. En voksen spør deg om noe. Det blir stille rundt bordet, alle ser på deg og smiler forventningsfullt. Sekundene går. Noen av de voksne får rynker i pannen. Du vet akkurat hva du skal svare, men det kommer ikke noe ut av munnen din. Ingen verdens ting.

Nevrolog Beate Ørbeck er spesialist på selektiv mutisme. Foto: Privat

– Selektiv mutisme forekommer hos litt under 1 prosent av befolkningen og kan sees helt ned i 2-3 års alder. De fleste barn med selektiv mutisme snakker fritt hjemme sammen med nærmeste familie, men er tause i barnehagen eller i skolen, sier Beate Ørbeck, nevropsykolog ved Oslo Universitetssykehus.

Siden 2005 har hun forsket på selektiv mutisme og vært med å utvikle en behandlingsform for tilstanden.

– Det er lett for omverdenen å bli frustrert og sint, og tenke «Hvorfor snakker de ikke til meg? De snakker jo med andre». Det kan være fryktelig vanskelig for barnet. Noen av barna prøver å snakke. De åpner munnen, men ingenting kommer ut. De blir på en måte fanget inni seg selv, og får ikke vist seg, forklarer Ørbeck.

Brant inne med svarene

Silja Josteinsdottir hadde selektiv mutisme som barn. I dag jobber hun med barn som har spesielle behov. Foto: Privat

Akkurat slik var barndommen til Silja Josteinsdottir (29). Hun snakket helt vanlig med søsken og venner på sin egen alder, mens besteforeldre, tanter og onkler, eller foreldre til venner ikke fikk noe svar fra henne.
– Jeg tenkte svarene inni hodet, men så stoppet de på veien. Noen kunne spørre et enkelt spørsmål som «Vil du leke», men ja-et kom aldri ut. Jeg forsto jo ikke selv hva det kom av, og hvorfor det var umulig for meg å si noe. Jeg trodde jeg var den eneste som hadde det sånn i hele verden. 

Defineres som en angstlidelse

Ifølge Ørbeck er dette typiske trekk for et barn med selektiv mutisme. Tilstanden defineres som en angstlidelse, og forekommer gjerne sammen med andre og mer vanlige vansker, som det å være engstelig i nye sosiale situasjoner. Forskjellen er at disse barna mister stemmen sin helt når de blir utsatt for mye oppmerksomhet.
– De fleste snakker fritt hjemme og med nær familie, men er tause i barnehage eller skole. Noen er sosialt aktive og bruker ansiktsmimikk, gester, tegn eller andre nonverbale måter å kommunisere på, mens andre viser en tilbaketrukket atferd og kommuniserer ikke i det hele tatt, forklarer Ørbeck.

Tilbaketrukket temperament største fellesnevnere

Ifølge Ørbeck kan selektiv mutisme ofte forekomme sammen med lette funksjonshemninger, eller utviklingsutfordringer. Det er en overhyppighet av selektiv mutisme blant barn som for eksempel stammer litt, ikke kan si R, eller har andre talevansker.
– Det mest fremtredende trekket er likevel et tilbaketrukket temperament, og at de ikke liker å gjøre feil. En ting foreldre kan merke seg, er at barn som bare er sjenerte kan også være tause i nye situasjoner, men de blir friere og prater mer etter hvert. Barn med selektiv mutisme fortsetter derimot å være tause, forklarer hun.

Trodde ikke hun kunne norsk

Da Silja var i 8-årsalderen flyttet familien til Norge fra Island. Da ble mutismen hennes verre, og hun snakket ikke til noen utenfor den nære familien på over et år. Gjennom oppvekstens ulike livssituasjoner grep imidlertid Silja muligheten til å jobbe med seg selv. Ny skole og skifte av miljø lot henne unnslippe satte forventinger og bryte ut av egne mønstre. I dag er hun pedagogisk leder i en ressursbarnehage, og jobber med barn med spesielle behov – per i dag også et barn med selektiv mutisme. Når hun ser tilbake, beskriver Silja tilstanden som en form for angst. Hun prøvde så godt kunne å unngå de som hun visste hun ikke klarte å snakke med, noe som selvsagt var umulig.
– Heller ikke på skolen skjønte de hva det var. De trodde at jeg bare var sta eller at jeg ikke kunne norsk. Særlig en lærer ble veldig frustrert. Det var særlig et tilfelle hvor han skrek og var veldig høylytt. Det kommer jeg alltid til å huske.

Enklest å fange opp i barnehagen

Selv om tilstanden er bedre kjent i dag, byr fortsatt selektiv mutisme på utfordringer. Et problem som viser seg i alle situasjoner er lettere å oppdage, ifølge Ørbeck. Selektiv mutisme gjør ikke det. Barn har ofte en naturlig sjenanse rundt fremmede, eller fjernere familiemedlemmer som besteforeldre, onkler og andre. Derfor kan det være vanskelig for foreldre å forstå omfanget.
– En måte å fange opp tilstanden er gjennom en god dialog med barnehage. Barnehagene må også bli mer oppmerksomme på tilstanden, holde foreldre oppdatert og følge barna opp sammen. I dag finnes det gode behandlingsmetoder som kan hjelpe barnet, sier Ørbeck.

Slik gjenkjenner du selektiv mutisme

For Ørbeck er det veldig viktig å understreke at det ikke er galt å være forsiktig, eller sjenert. Om foreldre ser at barnet konsekvent ikke snakker med andre, at pinlige situasjoner oppstår og at dette skjer igjen og igjen, anbefaler hun å ta en prat med fastlegen. Det finnes nemlig gode behandlingsmetoder for selektiv mutisme.
– Om barnet konsekvent ikke snakker med venner eller fjernere familie, vil de fleste lure litt. Hvis det varer ved, er det viktig at du som forelder reagerer. Jo tidligere dere kommer i gang med behandling, jo bedre, og barna bør få hjelp før de begynner på skolen. Det er enkle metoder som kan tas i bruk for å fremme kommunikasjonen hos barnet, sier Ørbeck som har vært med å utvikle en behandlingsform for selektiv mutisme som i dag brukes internasjonalt.

– Vi fikk god effekt hos et stort flertall av de vi behandlet, som varte ved også fem år senere. Dette er et godt resultat. Hvis vi først klarer å hjelpe dem med selektiv mutisme så fant vi at de snakket mer og mer etter som årene gikk. Det å snakke eller ikke snakke var litt som en bryter. Om vi først får slått den på, så virker den, avslutter Ørbeck.

Selektiv mutisme

  • Selektiv mutisme er en tilstand som beskriver barn og unge som er konsekvent tause i en eller flere spesifikke sosiale situasjoner eller overfor bestemte personer, til tross for at de kan snakke.
  • Selektiv mutisme er en relativt sjelden tilstand der barn og unge konsekvent ikke snakker i visse sammenhenger. Barna er oftest tause i barnehagen/på skolen, mens de snakker med sin nærmeste familie i hjemmet.
  • Tausheten kan vare ut skolealderen og kan innebære faglige og sosiale problemer for barnet og føre til stor frustrasjon i omgivelsene. I tillegg til selve tausheten har en stor del av disse barna også redusert ikke-verbal kommunikasjon, i form av lite gester og svak blikk-kontakt.
  • Selektiv mutisme har en antatt forekomst på under én prosent og med en liten overvekt hos jenter.
  • Den situasjonsbestemte tausheten nok er lettere å leve med i ung voksen alder, hvor en i større grad selv kan bestemme hvor en vil være, og hvem en vil være sammen med.

Kilde: Tidsskrift for Norsk psykologforening

Selektiv mutisme

  • Selektiv mutisme er en tilstand som beskriver barn og unge som er konsekvent tause i en eller flere spesifikke sosiale situasjoner eller overfor bestemte personer, til tross for at de kan snakke.
  • Selektiv mutisme er en relativt sjelden tilstand der barn og unge konsekvent ikke snakker i visse sammenhenger. Barna er oftest tause i barnehagen/på skolen, mens de snakker med sin nærmeste familie i hjemmet.
  • Tausheten kan vare ut skolealderen og kan innebære faglige og sosiale problemer for barnet og føre til stor frustrasjon i omgivelsene. I tillegg til selve tausheten har en stor del av disse barna også redusert ikke-verbal kommunikasjon, i form av lite gester og svak blikk-kontakt.
  • Selektiv mutisme har en antatt forekomst på under én prosent og med en liten overvekt hos jenter.
  • Den situasjonsbestemte tausheten nok er lettere å leve med i ung voksen alder, hvor en i større grad selv kan bestemme hvor en vil være, og hvem en vil være sammen med.

Kilde: Tidsskrift for Norsk psykologforening