Skribent:
Kategori:

Foreldrerollen

Skribent:
Kategori:

Foreldrerollen

Bør du snakke med barna om rasisme?

Uansett hvor «fargeblinde» barn er, de oppleve eller bli vitne til rasisme. Hvordan skal vi forklare det for dem?

Barn er ikke naturlig programmert til å dele inn andre mennesker etter religion, hudfarge eller nasjonalitet. Foto: iStock
Camara Lundestad Joof.

Camara Lundestad Joof. Foto: Maria Gossé, Samlaget

Sett at du gikk i byen med rød jakke. Plutselig snerret en gammel mann til deg: «Folk som deg har ingen rett til å være her!» – kun på grunn av jakka di.

Omtrent like uforståelig og overraskende burde rasisme ha føltes for barn. Slik er det dessverre ikke.

– Kommentarene kommer på gata, i skolegården, på lekeplassen, fastslår Camara Lundestad Joof, som har skrevet boka «Eg snakker om det heile tida» om sine erfaringer med å vokse opp og bo i Norge med brun hud.

I fjor spilte hun også 207 skole- og teaterforestillinger av stykket «Pavlovs tispe». Da hørte hun blant annet 15–17 år gamle gutter argumentere for at hun måtte være mindre intelligent enn dem, på grunn av hodeformen.

Rasisme læres

Når norsk ungdom argumenterer slik, er det fordi noen har lært dem det. Barn er ikke naturlig programmert til å dele inn andre mennesker etter religion, hudfarge eller nasjonalitet.

Tvert imot leker, lærer, slåss og ler de aller fleste barn i Norge i dag sammen med barn med slektstrerøtter fra en rekke ulike land. Slik lærer de seg å sortere mennesker etter langt mer relevante kriterier enn hvilket land besteforeldrene deres var fra – med mindre de voksne rundt dem lærer dem noe helt annet.

– I utgangspunktet ser ikke barn at «det er en brun og en svart og en hvit gutt». De deler dem heller inn etter andre kriterier. Det bør vi bygge oppunder, seniorrådgiver Vivian B. Sørensen i Antirasistisk Senter.

Alle barn vil se rasisme

To uker før hun fylte sju, ble Camara slått med paraply av en eldre dame. Kun fordi hun – med sin melaninrike hud etter sin gambiske far– hadde på seg nordlandsbunad på 17. mai.

Hennes eldre bror opplevde jevnlig at politiet stoppet ham på vei hjem fra fotballtrening, kun for å sjekke om sykkelen virkelig var hans. De stoppet derimot ikke lagkompisene.

Forfatteren og dramatikeren vet godt at det samme kunne ha skjedd i dag.

– Også dagens barn opplever rasisme. Både at foreldrene blir utsatt for skjellsord og fyrop på gata, og at de selv får rasistiske kommentarer slengt til seg, sier hun.

I tillegg får barna servert rasisme via mediene, påpeker hun.

Vivian B. Sørensen i Antirasistisk Senter

Vivian B. Sørensen. Foto: Antirasistisk Senter

– Mens jeg bodde i København, var det en politiker fra Dansk Folkeparti som uttalte: «Sett muslimer i sibirske fengsler!» Dagen etter var jeg i butikken, rett bak en 9 år gammel jente i hijab. I kassakøen så hun utsagnet på alle avisforsidene – rett i barnehøyde. Utsagnet ble både imøtegått og fordømt inni avisene, men det så ikke den lille jenta, sier Camara Lundestad Joof.

En vanskelig samtale

Vivian B. Sørensen mener vi voksne bør være ytterst forsiktige når vi tar opp temaet rasisme med barna.

– Voksne kan for eksempel si at «på skolen går det barn fra 60 forskjellige nasjonaliteter». Ungene, derimot, ser helt andre likheter og forskjeller – med mindre de har med seg fordomsfulle holdninger hjemmefra. Det er veldig vanskelig å forberede barna på hva rasisme er uten samtidig å plante nye skiller i hodene deres, argumenterer hun.

– Men noe må vi vel si? Enten de har hørt noen si «Dra tilbake dit du kommer fra!» eller opplevd at den gamle damen ikke vil sitte ved siden av dem på bussen?

– Du kan si at «hvis de ikke har noe hyggelig å si, bør de holde munn». Og dere kan ha en diskusjon om hva som er rettferdig og urettferdig, og snakke om mobbing. Barn lærer mye om mobbing i skolen. Mobbing toucher ofte inn på den samme problematikken, men rasisme kan ofte gå lenger fordi den handler om identiteten og hvem man er, svarer hun.

For Camara Lundestad Joof, derimot, er det innlysende at foreldre bør snakke med barna om rasisme.

– Det er vanskelige og ubehagelige samtaler. Du har jo ikke lyst til å fortelle at verden er urettferdig. Men du kan også si til dem at kanskje de kan gjøre verden bedre, sier hun.

– Det jeg slet med som barn, var at jeg ikke hadde begrepene jeg trengte for å artikulere hvorfor jeg syntes det var vanskelig. Vi voksne må hjelpe dem til å utvikle det språket, sier hun.

Hvor tidlig foreldrene bør starte på denne samtalen, har hun ingen fasit på.

– Jeg ville nok ikke ha snakket direkte om det til barnehagebarn. Jeg ville ha fokusert på å heller ha et bredt utvalg av barnebøker, og at tegnefilmene de ser har ulik representasjon. I barnehagene snakker de om temaet gjennom metaforer. Men barn er intelligente, emosjonelle vesener. De fanger opp kroppsspråk og situasjoner. Som foreldre bør dere hjelpe dem til utvikle språket som lar dem uttrykke følelsene så tidlig som mulig, avslutter hun.