Skribent:
Kategori:

Foreldrerollen

Skribent:
Kategori:

Foreldrerollen

Sinnemestring for foreldre: Har du noen gang «klikket» på ungene?

Dessverre er det helt vanlig for foreldre å bli ekstremt mye sintere på egne barn enn på noen andre. Med disse teknikkene for sinnemestring blir hverdagene roligere og barna tryggere.

Mor kjefter på barnet sitt.
Det er faktisk helt vanlig at foreldre blir enormt mye sintere på egne barn enn på andre. Stort sett handler det om oss, ikke om barna. Og heldigvis finnes det gode teknikker for bedre sinnemestring hos foreldre. Foto: iStock

Det starter så hyggelig. Du lager middag og hører på den glade fireåringen som leker med Lego i stua. «Nå er det snart middag, vennen. Kan du komme og vaske hendene dine?» Ingen respons. «Hørte du meg? Du må vaske hender. Middagen er klar.» Fortsatt ingen respons. «Kom og vask hendene dine NÅ!» Stille …

Så kommer stormen. Du kjenner at hjertet slår raskere. Blodet bruser. Du blir varm i kinnene. Det rykker i kroppen. Du pælmer et kjøkkenhåndkle på gulvet, tramper ut i stua og bærer treåringen inn på badet. «NÅ KOMMER DU HER OG VASKER HENDENE DINE!»

«Men barnet hører jo ikke på meg …»

Portrett av Steinar Sunde

Steinar Sunde, psykologspesialist og kognitiv terapeut.

Situasjonen er gjenkjennelig for mange av oss. Også for psykologspesialist Steinar Sunde.

– Det at barn ikke svarer, er en typisk situasjon der foreldre reagerer med stort sinne. Ved tredje beskjed uten respons «klikker» mor eller far og drar barnet gråtende inn på badet, sier han.

Sunde har hatt hovedansvar for arbeidet med vold og sinnemestring ved familievernkontoret i Molde siden 2004. Han har også utviklet Littsint.no, et selvhjelpsnettsted med tilhørende app og e-bok.

Basert på 800 terapiforløp med sinte foreldre i appen, vet han mye om hva som skjer i hodene på folk før de «klikker». De fleste tenker ganske likt, forklarer han.

– Det begynner ofte med tanken om at barnet er respektløst og ikke gidder å svare. Videre begynner forelderen å kritisere seg selv: «Hva slags mor/far er jeg som har fått slik en uoppdragen unge?» «Jeg mestrer/orker ikke dette her!» Irritasjonen stiger, og jo mer aktivert man blir, jo sannere oppleves tankene.

Sunde forklarer at dette låser foreldrene i et tankemønster som gjør at de synes det er helt logisk å gripe inn og dra den «uoppdragne» ungen på badet.

Unngå å ta konflikter personlig

Portrett av Stig Jarwson

Stig Jarwson, sinnemestringsterapeut.

Stig Jarwson er sinnemestringsterapeut ved St. Olavs Hospital. Her er han prosjektleder for Sinnemestring Brøsetmodellen, en kognitivt basert gruppebehandling for menn og kvinner med sinne- og voldsproblemer.

Også han trekker fram dette med at barnet ikke hører på foreldrene som en typisk situasjon hvor foreldre kan bli sinte.

–  Barna skal utfordre foreldrene, og det er normalt å kjenne på konflikter, sier han.

Jarwson forklarer at du ikke må ta slike situasjoner personlig. Unngå å tenke ting som at du er en dårlig mor eller far når barnet oppfører seg «så dumt». Tenker du slik, kan du nemlig aktivere et dårlig selvbilde og reagere ut fra egen sårbarhet.

– Ta barnets perspektiv og snakk sammen om løsninger, sier Jarwson.

Pust og tenk på spillindustrien

Sunde har et veldig konkret alternativ til kjefting og smelling når du opplever at barnet ikke hører på deg. Selv om han snakker om spill her, gjelder dette selv om barnet er fullstendig oppslukt i noe helt annet også.

– Hvis du etter første beskjed uten respons klarer å tenke: «Gutten min er fem år og det er helt normalt at femåringer blir så fanget i spill at de ikke hører det som blir sagt rundt dem», sier han.

– Tenk på at spillindustrien nå er større enn filmindustrien. Det brukes milliarder av kroner på å gjøre spill så avhengighetsskapende og vanskelig å avslutte som mulig. Femåringen er ikke nødvendigvis uoppdragen, men utsatt for et spill som er ekstremt vanskelig å avslutte.

Disse tankene kan hjelpe deg til å unngå at irritasjonen blir uhåndterlig. Klarer du å beholde roen og snakke respektfullt til barnet, blir det lettere å løse situasjonen på en god måte. Det gjør det også mer sannsynlig at barnet faktisk hører hva du sier.

– Beskjeder gitt på avstand fungerer som bakgrunnsstøy for de aller fleste barn. Gå bort til barnet, bøy deg ned, ta på armen til barnet, møt blikket og spør hvordan det går med spillet og når det passer å avslutte det han eller hun spiller nå, sier Sunde.

Blir sintere på barna våre enn på andre

Hvis du har tenkt at du ikke ante hvor sint du selv kunne bli før du fikk barn, er du ikke alene. Det kan være flere grunner til at vi lettere tenner på alle plugger når vi har med barna våre å gjøre.

– Det stemmer dessverre at foreldre kan bli ekstremt mye sintere på egne barn enn på andre. Nære relasjoner vekker sterkere følelser i oss. Vi føler oss lettere «angrepet» av noen som kjenner oss godt. Det blir mer personlig, og vi får behov for å forsvare oss, sier Sunde.

Vi blir også mer selvkritiske i nære relasjoner. Det kan føre til at vi kjenner på både avmakt og skuffelse, som igjen kan føre til sinne.

– Vi er ofte alene med egne barn. Det at ingen andre ser oss kan øke sannsynligheten for at vi gir oss selv «lov» til å oppføre oss dårlig.

Sinne handler mest om foreldrene

Sunde sier at sinne egentlig handler lite om hva barnet gjør. Hvordan foreldrene tenker om seg selv og barnet i den gitte situasjonen spiller en mye større rolle.

– Når foreldre har overskudd klarer de som oftest å tenke at barnet mitt er som barn flest og jeg er en god noe mor/far. På dårlige eller stressende dager har foreldre en tendens til å bli urimelig selvkritiske og tenke tanker som at barnet er respektløst og jeg er en dårlig mor/far, og det er disse tanken som leder til sinne, forklarer Sunde.

Barn må øve på grensesetting

Han understreker at treåringer ikke får raseriutbrudd eller skriker til foreldrene for å være slemme eller kjipe.

– De trener seg på å markere seg selv som selvstendig individ og ønsker å bli så kompetent som mulig, sier han.

– Som forelder kan du spørre deg om du ønsker et barn som står opp for seg selv og markerer egne grenser eller ikke. De fleste foreldre ønsker et selvstendig barn, og da må dessverre barnet trene på nettopp det.

Prøv å se for deg at den illsinte, lille hissigproppen står like tydelig opp mot noen som krenker dem senere i livet. Kanskje er det ikke så dumt at treåringen klarer å si ifra likevel.

Hvor går egentlig grensen?

Det er normalt å bli sint. Og det er heller ikke noe galt å bli sint, men det kan gå for langt. Sunde sier de fleste foreldre kjenner godt når de blir mer sinte enn de burde være.

– Et sinne der foreldre mister kontroll over seg selv, blir uforutsigbare og skremmende overfor barna, er et skadelig sinne for barna, sier han.

Sunde understreker at vi foreldre er rollemodeller og viser hvordan det er greit å snakke til hverandre i hjemmet.

– Tenk at du har et kamera som filmer deg hjemme. Det sinne du viser barna skal kunne bli sett av andre voksne og barna selv når de blir større.

Jarwson sier at det er individuelle grenser for  sinne og aggresjon, men de fleste stopper ved verbale utbrudd.  

Hvert fjerde barn har vært redd for egne foreldre

Forskning fra 2007 viser at over 25 prosent av norske barn har vært redd sine egne foreldre. Fire prosent har fått legebehandling etter å ha blitt fysisk mishandlet av foreldrene sine.

–  De aller fleste foreldre skammer seg eller får dårlig samvittighet når de ser at de skremmer barna, og det er bra, sier Sunde.

Jarwson er enig: De fleste foreldre føler både skam og skyld hvis de går over grensen og ser at barna blir redde.

For å døyve på dårlig samvittighet, bagatelliserer noen foreldrene hva slags effekt sinne deres har på barna. Andre bruker den dårlige samvittigheten som motivasjon til å jobbe med seg selv.

– På våre sinnemestringskurs kan sinte foreldre innse at dette skader barna, og det er da sunt å kjenne på skam og samvittighet, som gir motivasjon til endring. Hvis man ignorerer disse følelsene så blir en gående i en vond sinnesirkel.

Hvor skadelig er sinne for barn?

Ifølge forskningen er det viktig at vi ser på forebygging av sinne og vold mot barn i et folkehelseperspektiv, forklarer Sunde.

Han sier frykt for sinne og vold fra foreldre er noe av det mest skadelige et barn kan utsettes for. Et liv i beredskap svekker immunforsvaret og øker risikoen for flere fysiske og psykiske lidelser.

– Traumeforskning viser at barn som lever med utrygge forhold, krangling, bråk og sinne tar skade av dette. Når barn er utrygge reduseres deres læringsevne på skolen, da mye energi går med til å tilpasse seg foreldrenes sinnereaksjoner.

Sinte foreldre skader barnas læreevne

– Vi vet at det gamle ordtaket: «å banke vettet inn i skallen på barnet» er feil, sier Sunde.

Han forteller at den nasjonale IQ-scoren i barnepopulasjonen øker i land hvor det innføres forbud mot vold mot barn, både på skolen og hjemme.

Barn som bruker mye energi på å forutse farer som truer i hverdagen, konsentrerer seg dårligere på skolen. Læringsevnen blokkeres fordi all energi brukes på å tilpasse seg foreldrenes sinnereaksjoner.

– Med andre ord ødelegges barnas normale utvikling. I verste fall kan dette medføre traumer, PTSD (posttraumatisk stresslidelse, journ.anm.), psykiske problemer og rus- og voldsproblemer senere i livet, sier Jarwson.

Bli kjent med ditt toleransevindu 

For å få bedre kontroll på ditt eget sinne, må du lære deg selv å kjenne. Tenk på hvilke situasjoner som ofte trigger sinne i ditt liv.

– Alle har et toleransevindu for kontroll over egne følelser, når vi er inne i dette vinduet klarer vi å regulere oss på en adekvat måte, sier Jarwson.

Han forklarer at det er individuelle grenser for sinne og aggresjon. Ved å bli bevisst på dine egne tanker og følelser, kan du regulere deg selv inn i toleransevinduet ditt igjen.

Lær deg faresignalene i din egen kropp

Du må også lære deg å gjenkjenne kroppens fysiske signaler. Blir du varm? Får du hjertebank? Begynner du å skjelve eller dirre? Alle disse symptomene er vanlige når følelsene og sinne tar overhånd.

– Når du kjenner egne faresignaler må du trekke seg unna og regulere deg ned før du snakker med barnet, sier Jarwson.

Det er ditt ansvar å sette grenser på en rolig måte. Det er ditt ansvar å se ting fra barnets perspektiv. Han sier at advarsler om at du kommer til å bli sint kan oppfattes som trusler. Da bør du heller rolig forklare barnet hvor grensene går og hva som er god oppførsel.

Hvis du klikker på barnet likevel …

Uansett hvor hardt vi prøver, kan det fortsatt skje at sinne tar tar overhånd. Da er det viktig at du som voksen tar ansvar for situasjonen.

– De fleste barn vil tenke at det er noe galt med dem når foreldrene klikker. De vil ofte ta ansvar for handlingen og legge skylden på seg selv. Om dette pågår over tid vil det gå ut over barnets selvfølelse, sier Sunde.

Fortell barnet at det var galt av deg å bli så sint og ta ansvar for den overdrevne reaksjonen din.

– Snakk med barnet om at ditt sinne ikke er barnets ansvar eller skyld. Barnet trenger trygghet og omsorg, og ved å lytte til barnet kan du også høre om barnet ble redd og erkjenne denne redselen, sier Jarwson.

Du bør også be om unnskyldning for at du ble så sint. Da føler barnet seg mindre krenket, og det utløser mer positive følelser overfor foreldrene.

Gode tips for bedre sinnemestring for foreldre

  • Husk at vi foreldre er rollemodeller for barna våre. Det er vi som viser dem hvordan det er lov å snakke med hverandre.
  • Kjenner du på sinne mot barnet, kan du si: «Denne situasjonen gjør at jeg blir litt sint, men det er fint om vi sammen kan finne ut av hvordan vi løser problemet.»
  • Gjør det til et prosjekt å snakke rolig og respektfullt til barna. Etter 6–8 uker vil de fleste barn ta etter din oppførsel og slutte å rope eller vise upassende sinne.
  • Start gjerne noen minutter før det faktisk haster, så øker sjansene for at barnet avslutter aktiviteten selv. Gå bort til barnet, bøy deg ned og få øyekontakt før du gir beskjeder. Snakk rolig og gi barnet muligheten til å avslutte det det driver med.
  • Minn deg selv på at barnets oppførsel er helt normal for alderen. Den sier ikke noe om dine kvaliteter som forelder eller om hvor glade du og barnet er i hverandre.
  • Forestill deg at det er et overvåkningskamera som fanger opp alt du sier og gjør. Tenk over hvor komfortabel du er med å vise fram din reaksjon til både andre voksne og til barnet selv når det blir eldre.
  • Husk at du alltid har et valg om hva du skal tenke, selv om det ikke kjennes slik ut der og da. Ta et skritt tilbake og registrer hvor aktivert du er. Minn deg selv på at de fleste tanker du har om barnet eller deg selv akkurat nå er usanne og kan legges bort. Barnet er ikke ufordragelig eller ute etter å gjøre livet ditt kjipt. Du er ikke en dårlig far eller mor.
  • Hvis du klikker på barnet og ser at det blir skremt, må du som voksen ta ansvar for situasjonen. Fortell barnet at det var galt å bli så sint og be om unnskyldning for den voldsomme reaksjonen.

Hva er egentlig sinne?

  • Sinne er en grunnleggende emosjon og en måte å forsvare seg og sette grenser på.
  • Det er naturlig å bli sint i visse situasjoner. For eksempel er sinne nyttig hvis noen prøver å skade deg med vilje eller tar på deg på en krenkende måte. Dette bør vi også lære barna våre.
  • Sinne kan uttrykkes på mange måter. Hovedsakelig deles reaksjonene inn i to: innadvendt og utadvendt sinne.
  • Innadvendt sinne kan resultere i at den som blir sint går vekk, lukker seg, klandrer seg selv eller blir stille, sarkastisk, ironisk eller sur. Musklene kan spenne seg, særlig i kjeven, nakken og skuldrene. Sinne kan også føre til hodepine. I mer alvorlige tilfeller kan det føre til selvskading og depresjon.
  • Utadvendt sinne kan uttrykkes ved roping, skriking og grovt språk, eller ved å ødelegge gjenstander. Det kan også resultere i trusler eller tvang mot andre, fysisk eller psykisk vold.  

Kilder: Store norske leksikon, Littsint.no og Wikipedia

Hva er egentlig sinne?

  • Sinne er en grunnleggende emosjon og en måte å forsvare seg og sette grenser på.
  • Det er naturlig å bli sint i visse situasjoner. For eksempel er sinne nyttig hvis noen prøver å skade deg med vilje eller tar på deg på en krenkende måte. Dette bør vi også lære barna våre.
  • Sinne kan uttrykkes på mange måter. Hovedsakelig deles reaksjonene inn i to: innadvendt og utadvendt sinne.
  • Innadvendt sinne kan resultere i at den som blir sint går vekk, lukker seg, klandrer seg selv eller blir stille, sarkastisk, ironisk eller sur. Musklene kan spenne seg, særlig i kjeven, nakken og skuldrene. Sinne kan også føre til hodepine. I mer alvorlige tilfeller kan det føre til selvskading og depresjon.
  • Utadvendt sinne kan uttrykkes ved roping, skriking og grovt språk, eller ved å ødelegge gjenstander. Det kan også resultere i trusler eller tvang mot andre, fysisk eller psykisk vold.  

Kilder: Store norske leksikon, Littsint.no og Wikipedia