Skribent:
Kategori:

Foreldrerollen

Tag:
Skribent:
Kategori:

Foreldrerollen

Tag:

Fosterforeldre forteller: Sånn er det å ha fosterbarn

Gunni Banggren og mannen har vært fosterhjem åtte ganger. Hun deler gladelig sine erfaringer med å ta inn en ekstra. Dette er barn som av ulike grunner ikke kan bo hos den biologiske familien sin, i kortere eller lengre perioder.

liten fostergutt smiler
– Vi ser på familien som en havn der en båt kan legge inntil for en kortere eller lengre periode, forteller fostermor Gunni Banggren.

Jeg husker at jeg hadde blitt stoppet i politikontroll, og at jeg fikk bot fordi jeg ikke hadde med meg sertifikatet mitt. 350 kroner var ganske mye penger den gangen, og det var ekstra bittert at det skjedde ett minutt unna der vi bodde. Jeg løp inn i stua, fordi det stod lys på der, og derfor trodde jeg at mannen min var hjemme. Jeg sa noe sånt som ”drittpurk”, og fra en cap under en dyne i sofaen kom det et ”helt enig”, ler Gunni Banggren.

Det hun beskriver, er det første møtet hun hadde med fostersønnen sin i 1993. Gunni var 23 år gammel. Fostersønnen som egentlig bare skulle bo der en helg, fordi han hadde røket uklar med fosterhjemmet han bodde i, men som endte opp med å bli der i tre og et halvt år. Tre og et halvt år, hvor nygifte Gunni og Frode følte seg mest som eldre søsken som var grensesettere og veiledere, men opplevelsen skulle snu livene deres opp ned. Gutten med capen skulle bli den første av åtte fosterbarn som Gunni, Frode og de to biologiske barna deres skulle åpne hjemmet sitt for.

Les også: LYKKEN ER RESERVEBESTEFORELDRE

Gunni Banggren og mannen har vært fosterhjem åtte ganger. Foto: Jarran Flokkmann.

En ekstra

Gunni Banggren har skrevet bok om å være fosterhjem, En ekstra (Gyldendal Akademisk 2018). Målet er at flere får svar på det de lurer på om å være fosterhjem, og at flere melder seg som det. Fordi det trengs, både mer informasjon og flere fosterhjem. 

Banggren mener mange fosterhjem ikke får nok oppfølging og veiledning underveis. At det ofte er grunnen til fosterhjemsprekk, og også en årsak til at det årlig er behov for cirka 400 nye fosterhjem i Norge. Fordi barna og ungdommene som har hatt en uheldig start på livet, ofte må innom flere enn ett fosterhjem.

Det at mange fosterbarn har flyttet mange ganger, opplevd flere brudd og ikke fått den samme omsorgen som andre barn får, kan igjen gjøre så de blir grenseløse, sårbare og får tilknytningsvansker.  

– Den første reaksjonen vi ofte får, er at vi er så flinke som er fosterhjem, men det er ikke sånn jeg ser det. Det er en jobb, fordi det ofte er barn og ungdom med store vansker som kommer, som har opplevd mye vondt, og som er i krise. Men selv om du gir en del får du mer tilbake, når du ser utviklingen som barnet eller ungdommen har. Når de plutselig åpner seg, henvender seg til deg, begynner å gi av seg selv, og du ser at det kommer til å gå bra. Det er betalingen, sier Banggren.

Selv om du gir en del får du mer tilbake, når du ser utviklingen som barnet eller ungdommen har.Gunni Banggren

Les også: OM BARN OG FØLELSER

Gunni Banggren har skrevet bok om å være fosterhjem, En ekstra, som ble utgitt av Gyldendal Akademisk i slutten av februar. Foto: Gyldendal.

Familie på fire – med en vri

På et tettbebygd sted i Norge finner vi nok en familiesammensetning, som kanskje er litt annerledes enn det mange er vant til. En mor, far, adoptivdatter og fostersønn. Foreldrene ønsker å være anonyme, fordi barnet bor på sperret adresse, men forteller gjerne historien sin. Den som begynte da paret fant ut at de ikke kunne få egne barn.

– Grunnen til at vi satte i gang adopsjonsprosessen, var at vi ikke kunne få biologiske barn. Det var en lang prosedyre. Det tok fem år fra vi startet, til vi kom hjem fra utlandet med en liten adoptivdatter. Etterhvert ønsket vi oss et barn til, og da tenkte vi at det finnes mange barn også i Norge som trenger hjelp. Det er ikke så enkelt å adoptere her, så da kom vi fram til at vi kunne bli fosterhjem i stedet. Så da startet vi prosessen. Den er ganske lik adopsjonsprosessen, med godkjenninger og alt det der, men det gikk mye raskere å få fosterbarn, sier “Rita”, som vi velger å kalle moren i familien.

God match

Det første paret gjorde da de fant ut at de ønsket å bli fosterhjem, var å kontakte barnevernet i hjemkommunen. Men så oppdaget de en dokumentarfilm om tematikken. Den handlet om et barnevernstiltak som arbeider på oppdrag fra barnevernet, men som har en egen tilnærming til fosterbarn og fosterforeldre. Færre familier per saksbehandler, for eksempel, så de skal klare å være tettere på. Familien falt for tilnærmingen, så tok kontakt med barnevernstiltaket.

“Rita” forteller at barnevernstiltaket brukte tid på å bli kjent med både gutten og dem i en godkjenningsfase, for å være sikre på at de var en god match. De besøkte han og han besøkte dem, før han til slutt flyttet inn.

– Han var nok litt skeptisk til at det plutselig kom noen som skulle være foreldrene hans. Det tok veldig lang tid å opparbeide tillit og tilknytning, han måtte bli trygg før han turte å slippe oss innpå seg. På barnehjemmet var han mer utagerende enn det han har vært her hjemme. Men han oppførte seg litt sånn mot datteren vår, og det var kanskje det kritiske punktet. En ting er hva vi voksne kan tåle, men en annen ting er hva barna som er i hjemmet fra før skal være med på, sier hun.

Les også: BARN OG SEPERASJONSANGST

FOSTERHJEM I NORGE

*Et fosterhjem er et privat hjem som tar vare på barn og unge som av forskjellige grunner ikke kan bo sammen med foreldrene sine, i korte eller lengre perioder.

*Fellesnevneren for fosterbarn flest er at de har vokst opp i ustabile hjemmemiljøer.

*Hvert år mottar over 50.000 barn og unge i Norge hjelp fra barnevernet, og rundt 40 prosent av disse bor i tiltak utenfor hjemmet sitt, flesteparten i fosterhjem.

*Barn som er utsatt for alvorlig omsorgssvikt, traumer og misbruk, oppnår betydelig bedring i sine sosiale funksjoner når de får vokse opp i sunne og kjærlige familier.

*Barne- og likestillingsdepartementet har ulike krav for å bli fosterhjem. Du må blant annet ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem. Fosterforeldrene må også ha en stabil livssituasjon, alminnelig god helse og gode samarbeidsevner: Bolig, økonomi og sosialt nettverk er også viktige stikkord.

*Kommunale fosterhjem mottar økonomisk godtgjøring etter veiledende satser fra KS, de består av arbeidsgodtgjøring og utgiftsdekking, og begynner på 13040 kroner i måneden. Statlige fosterhjem inngår kontrakt med det statlige barnevernet (Bufetat) som gir en fast arbeidsgodtgjøring til en av de voksne i hjemmet, samt en månedlig utgiftsdekning. Arbeidsgodtgjøringen varierer.

*Ta kontakt med din lokale fosterhjemtjeneste dersom du er interessert i å bli fosterhjem. Videre i prosessen fyller du ut et egenpresentasjonsskjema, før fosterhjemtjenesten kommer på hjemmebesøk.

Kilder: En ekstra av Gunni Banggren og Norsk Fosterhjemsforening. 

fosterforeldre måler høyden på fostersønnen
– Det har vært mange erfarne, kloke og gode mennesker, som har vært til enorm hjelp og støtte for oss, forteller fosterforeldrene. Foto: iStock

Som en storfamilie

Fosterforeldrene tror det hadde vært vanskeligere å ha et fosterbarn, dersom de ikke hadde fått god oppfølging fra barnevernstiltaket de beskriver som et støtteapparat og en storfamilie.

– Den store forskjellen mellom det å adoptere og det å være fosterhjem, er at det er mange flere folk som skal snakke med fosterbarnet ditt. Det er ingen tvil om at det må være tilsyn, men det kan også by på noen kunstige og rare situasjoner når det hele tiden er noen som skal komme inn og kontrollere. I utgangspunktet er det en fin ting, men det gjør det å være fosterhjem litt annerledes enn å adoptere, sier “Per”, far i familien.

– Da vi adopterte føltes vi oss overlatt til oss selv, men sånn har det ikke vært som fosterhjem, siden vi hele tiden har hatt et apparat rundt oss. Det tror jeg er helt avgjørende for at mange skal lykkes som familier, med de utfordringene som dukker opp underveis. I dette barnevernstiltaket finnes det mange erfarne, kloke og gode mennesker, som har vært til enorm hjelp og støtte for oss. Vi kan ikke få rost de nok, egentlig, sier “Rita”.

Da vi adopterte føltes vi oss overlatt til oss selv, men sånn har det ikke vært som fosterhjem, siden vi hele tiden har hatt et apparat rundt oss.“Rita”

Meningen med livet

Sakte, men sikkert, har gutten knyttet seg til familien. Barna oppfører seg som søsken flest, som finner glede i hverandre, selv om de ikke alltid er perlevenner. De har på flere måter hatt en lik start på livet, og derfor kan de være til støtte for hverandre. Som hvis sønnen ikke vil at moren skal gå. Da kan datteren si: ”jeg vet du ikke vil at mamma skal gå, men jeg lover at hun kommer tilbake”.

Fostersønnen deres er trygg i hjemmet, selv om han ennå har utfordringer. “Rita” og “Per” beskriver det å være fosterhjem som en givende ting å være. For dem er det blitt meningen med livet, og selv om det kan være krevende, gir det livene deres innhold. Det blir også deres måte å ha barn på, og for dem er det dette som er normalen.

– De gylne øyeblikkene kommer stadig vekk. Og de er så verdifulle at alt føles verdt det. Fostersønnen vår har en veldig lojalitet til de biologiske foreldre sine, så det å kalle oss mamma og pappa har sittet veldig langt inne. Men da vi skulle handle forrige uke, sa han det høyt ut i butikken, at dette er mammaen min. Det var et stort steg framover, og noe som føltes veldig stort. Det kan vi leve lenge på, at han turte å kalle meg det offentlig, sier hun.
Noe som minner veldig om noe Banggren skriver i boken En ekstra: “Du gir mye, men du får enda mer tilbake. Kanskje ikke i det samme øyeblikket som du gir, men dager, måneder og noen ganger år senere […] Vi har alltid fått mer enn vi har gitt.”

De gylne øyeblikkene kommer stadig vekk. Og de er så verdifulle at alt føles verdt det.“Rita”

TIPS FRA GUNNI BANGGREN

Hvis dere er et par, må dere være to om det. Dere må være klare for å gå helhjertet inn i oppgaven, og være forberedt på at de første månedene kommer til å være kjempetøffe.

– Hvis motivasjonen din er egosentrisk, at du tenker på deg selv først, er ikke dette en jobb for deg. Du må ha et videre perspektiv på det, enn at du skal få en lykkefølelse, fordi du gjør noe godt. Å være fosterhjem er hardt arbeid.

Har dere biologiske barn fra før, er det viktig at dere spiller på lag, at også ungene er enige i avgjørelsen om å bli fosterhjem. Fosterbarn krever ofte mer oppfølging og oppmerksomhet enn det biologiske barn gjør, fordi de har større behov. Så det er knallviktig at du lar de biologiske barna dine mene noe om det.

Vær nøye på at du innimellom har mulighet til å bare være sammen med de biologiske barna dine. Gjennom barnevernstiltaket får vi avlastning hver tredje helg, og på den måten trenger ikke barna våre å alltid føle på at de må dele mamma og pappa. Men dette er dessverre noe som få kommuner tilbyr.

Les også: 12 TIPS TIL GODE HVERDAGER