Skribent:
Kategori:

Foreldrerollen

Skribent:
Kategori:

Foreldrerollen

Barn og legning: En skeiv familie

Har du tenkt på at barnet ditt kanskje ikke kommer til å forelske seg på samme måte som flertallet i Norge gjør? Runa Elvira Erlien var 10 år da hun kom med en viktig beskjed til foreldrene sine.

Foto: Gry Traaen

– Mamma, jeg tror jeg er litt sånn lesbisk, jeg…
Runa er knapt 10 år da hun kommer inn i stua på Grünerløkka i Oslo til mamma Aino Lundberg. Det er sommeren 2015, og Runa har vært hyttetur med en klassevenninne og hennes familie. Å, så godt hun liker den jenta! På turen hadde hun tatt mot til seg og sagt det.
– Ja, vi er bestevenner, hadde venninna svart.
– Nei…, innvendte Runa.
– …jeg vil holde hånda di og kysse deg.
Da hadde venninna blitt litt rar, og resten av turen hadde de ikke snakket mer om det.

Mamma Aino har alltid vært åpen for at de to barna hennes kunne ha en annen legning enn heterofil. Derfor var det trygt for Runa å fortelle at hun er lesbisk. Foto: Gry Traaen

Møtt med åpne armer

Oslo, 2019.  – Å, da var du alene da… Aino ser mykt bort på datteren som sitter mellom henne og pappa Audun Erlien i sofaen. Runa, som spiller bass i et band, som liker å synge og tegne, og som er så omsorgsfull og kjærlig med venner og familie. Og som for fire år siden også la til det lille ordet lesbisk i beskrivelsen av hvem hun er.
Aino husker godt da datteren kom hjem og fortalte om følelsene sine for klassevenninnen.
– Den situasjonen med venninnen din er jo veldig vond, for en vanlig måte å føle skam på er når du åpner hjertet helt, men så må lukke fordi du er redd for hvordan andre skal se deg.
Heldigvis var det ikke sånn hjemme. Der ble Runas nye innsikt tatt i mot med åpne armer.

For tidlig å vite?

– Jeg har mange skeive venner, så det har vært naturlig å tenke at det var en mulighet. Jeg har alltid snakket om det, fra begge barna våre var små, spurt «Runa, hvis du tenker på gutter og jenter, er det noen som får det til å banke litt ekstra?»
– Og da tenkte jeg: «Trenger dette å være et tema når de er så små?» Forteller pappa Audun. Han innrømmer at han også tenkte akkurat dét i noen korte sekunder da Runa fortalte at hun var lesbisk. Hvem kunne vel vite hva som skjedde om fem år? Men så tenkte han på sin egen barndom. Hadde han ikke selv hatt sterke følelser for jenter enda tidligere enn i ti-årsalderen? Så hvorfor skulle ti være for ungt når det gjaldt Runa?

Barn forteller selv om legning

– Vi kan ikke vite noe om barns seksuelle orientering før barnet setter ord på det selv. Når dette skjer er også svært individuelt, sier Sunniva Jarmann i Rosa kompetanse, Foreningen FRIs fagavdeling for kompetanseheving av skole- og barnehagesektor.

–Noen barn er klare på hva de føler fra tidlig alder av, mens andre bruker mange år på å fortelle omgivelsene hvem de forelsker seg i.Sunniva Jarmann, Rosa kompetanse

Men om foreldre ikke kan vite hvem barnet deres tiltrekkes av, kan de like fullt legge til rette for at det oppleves trygt å fortelle, påpeker Jarmann, for eksempel gjennom å snakke med barnet fra tidlig alder om det mangfoldet som finnes av seksuelle orienteringer og familieformer .
– Hvis barnet for eksempel forteller at det har fått seg en kjæreste i barnehagen, kan vi fremfor å anta kjønn spørre om kjæresten er en gutt eller en jente, foreslår hun.
– Når vi åpner opp for flere alternativer og løfter mangfold som noe positivt fra barn er små, gjør vi det lettere for barn og unge å kunne være seg selv. Samtidig gir vi også barnet viktig informasjon om samfunnet vi lever i.

Skeiv i barnehagen

I motsetning til mange andre unge skeive, var Runa aldri redd for å fortelle familien om sin legning.
– Jeg lurte bare på hvordan jeg skulle si det. Skriver man en lapp? Holder man tale? Men jeg følte meg aldri nervøs. Jeg har alltid følt meg trygg her, sier hun fast.
Selv har hun en opplevelse av å ha visst «bestandig» at hun er skeiv, og har minner om at hun kysset en jente i barnehagen, og i motsetning til denne ikke synes det var ekkelt i det hele tatt. Tidlig på barneskolen fikk hun høre at lesbisk, det var å være sammen med en annen jente. «Wow», tenkte Runa da.
– Noen ganger spurte mamma om jeg trodde at jeg ville være med en jente eller gutt, og da begynte jeg å tenke på det. Smake litt på ordet. Lesbisk. Runa smiler.

Fortalte i klassen

Da hun først hadde kommet ut hjemme, gikk det bare et år før hun også ville fortelle det for klassen. Elleve år gamle Runa troppet opp hos samfunnsfaglæreren og sa:
– Jeg er lesbisk.
– Så flott, sa han.
– Jepp, sa hun.
– Og jeg har lyst til å komme ut til klassen i din time. I siste time på fredag. Sånn at jeg ikke trenger å deale med det over helga!

Skolen ville vente

På fredagen holdt læreren en introduksjon om det å leve i et mangfoldig samfunn, før han ga ordet videre til Runa. Tre år senere husker Runa det som litt skummelt, men også veldig greit.
– Selvfølgelig var det noen som sa «æsj!» og andre som lurte på hva det er å være lesbisk. Men da var læreren der og kunne svare på spørsmål. Og hjemme ventet mamma med pannekaker for å feire, forteller hun smilende.

Barnet må bestemme

– Men det var litt drama i forkant, minnes Aino, og rister oppgitt på hodet.
– Skoleledelsen syntes det var for tidlig. Runa var så ung, og de syntes ikke det var noe de andre i klassen skulle bære. Vi sendte en sint mail, der vi skrev at Runa skulle få komme ut når hun ville ut, og at det ikke var opp til oss eller dem. Og til all glede har skolen senere snudd litt.
– Alle elever har krav på et trygt og godt skolemiljø som fremmer, helse, trivsel og læring. Å kunne være åpen om sin kjønnsidentitet og/eller seksuelle orientering er en viktig del av dette, sier Sunniva Jarmann, og forteller at det ikke er uvanlig at ansatte i skole-og barnehagesektoren kjenner på utrygghet knyttet til disse temaene.

Positivt med åpenhet

– Det er barnets opplevelse og ønsker som skal veie tyngst, for det er kun en selv som kan vite noe om egen kjønnsidentitet eller seksuelle orientering. Vår erfaring er også at åpenhet er forbundet med noe positivt for de aller fleste. I en slik type åpenhetsprosess kan også en lærer eller barnehageansatt være en svært viktig støttespiller for barnet, forklarer hun.

Pappa Audun har lært mye av Runas åpenhet om egen legning og identitet. Foto: Gry Traaen

Snakker for de som ikke tør

Selv om Runa i dag kjenner til flere ungdommer på skolen som hun vet har en annen legning enn heterofil, er det ingen andre av dem som tør å være åpne.
Det er for ungdommer som dem at Runa vil vise at det kan gå veldig bra å komme ut av skapet. Hun er derfor med i en kommende dokumentarfilm som gjennom tre år har fulgt fire skeive ungdommer. Runa er den yngste.

 

Siden jeg er ung og åpen er det fint å vise andre at det også kan gå fint.Runa, 14 år

Pappa Audun smiler litt, og forteller om tv-serien de så på sammen på NRK som het Ut av skapet, om en gjeng ungdommer i tidlig 20-år som alle skulle komme ut til noen i livet sitt.
– Da husker jeg at du sa: Stakkars, de er så gamle!

Får foreldre til å tenke nytt

Han klemmer Runa ertende om skulderen. Visst er det en morsom kommentar, men den er jo også treffende, synes han.

Hvis alle vi som er hetero skulle måtte bli 20 før vi var åpne om det, så hadde det jo vært et annet liv.Audun Erlien, far til Runa

Det er sånne perspektiver som gjør at han og Aino synes det er en gave at de har et skeivt barn. For hun snur om på det de tar for gitt, og får dem til å tenke nytt.
– Jeg har aldri tenkt på meg selv som heteroseksuell, selv om det vel er det jeg er, sier Aino.
– For jeg er jo så mye annet óg – uten at jeg har måttet sloss for det. Og det er jo det alt handler om, det handler ikke om sex, men om identitet: Det å få si tydelig hvem man er!

Pan og bi

Det er sånt de har fått lære å tenke på. Som de også har blitt opplyst av Runa om ulike kjønnsidentiteter, om at det er forskjell på bi og pan, at de skal bruke kjønnsnøytrale pronomen som hen og masse annet.
Men de har også fått erfaringer de gjerne skulle sett at datteren hadde sluppet.

Det er helst fra voksne mennesker at Runa møter fordommer. –Når man er skeiv og hører til en minoritet er det viktig å ikke bry seg. Jeg vil ikke at folk som prøver å provosere meg skal få til å provosere meg. Jeg vil ikke gi dem den makten. Foto: Gry Traaen

Møter fordommer fra voksne

En av dem skjedde en dag Runa var tolv og tok bussen fra hytta deres på Nesodden utenfor byen. En eldre dame tilbød henne sitteplass på den fulle bussen.
– Jeg takket, og tok ut telefonen min som har regnbuedeksel. Da så hun på meg og sa: Du kan ikke sitte her likevel, forteller Runa.
– Da jeg spurte hvorfor, sa hun: Jeg støtter ikke sånne som deg.
Det var kjipt, minnes Audun.
– Det er alltid litt engstelse for hvem barna våre skal støte på ute i verden, og vi håper jo at de skal slippe sånne ting. Men vi heier samtidig veldig på det å skulle være seg selv, vise hvem man er.

Glad for Pride

Han har selv lært mye av Runas åpenhet, hvordan hun stolt bærer buttons og andre symboler på sin legning.
– Da vi var på Pride for første gang og jeg fikk min «I love my lesbian daughter»-button, gikk jeg stolt med den. Men da Pride var over, måtte jeg vurdere: Skal jeg ta den av eller fortsette å ha den på? Er den til «støy»?  Og siden jeg i det hele tatt tenkte den tanken, bestemte jeg meg for at da skulle jeg i hvert fall ha den på. Nå er den alltid med meg.
Det er helst fra voksne mennesker Runa merker fordommene. Hun prøver å la være å tenke for mye på dem.
– I starten da jeg kom ut, tenkte jeg at jeg skulle omvende alle til å bli åpne og aksepterende. Nå skjønner jeg at ikke trenger å endre folks meninger. Det viktigste er at jeg skjønner at jeg ikke skal ta meg nær av det.
Når spørsmålene blir for mange på skolen om hvorfor hun er lesbisk og hvordan hun vet at hun er det, er det fint å ha Skeiv ungdom, en organisasjon hun har vært med i siden hun var 11.
– Der er ikke lesbiskheten min engang et tema. Vi snakker ikke om det.
Følelsen hun får der er den hun får når hun deltar i Pride, slik hun og familien også skal gjøre for fjerde gang i år den 22.juni.
– Første gangen jeg kom på Pride, jeg var vel 10, så jeg en haug av folk, masse regnbuer og glitter, og da tenkte jeg: Det er her jeg hører hjemme. Dette er folka mine!

Hvor mye skal foreldre bry seg?

Audun og Aino blir flere ganger synlig rørt, der de sitter i sofaen og hører datteren fortelle så ærlig om sine følelser.
– Jeg har jo alltid vært åpen og sagt «elsk hvem du vil», og sånt, men jeg synes at jeg kunne vært litt mer aktiv i å spørre henne i den fasen, da hun var i ferd med å bli ungdom, om hvordan hun tenkte om seg selv. Det spør man sjelden om som foreldre. Vi går oppå hverandre og synes vi kjenner hverandre godt, men hvis du skulle presentere deg selv for noen helt fremmede, hvordan vil du fortelle om deg selv? Det gir jo en mulighet for å åpne opp på en trygg måte, resonnerer Aino.
– Men det går vel en grense også? Hvor mye skal foreldre bry seg, Runa?
Runa smiler lurt og ser bort på moren.
– Altså før jeg og kjæresten ble sammen var det sånn at hver gang hun kom på besøk, fikk jeg spørsmålet «er det noe der da, eller?» Da kan man være tenåring og si: Jeg har grenser.
Alle tre begynner å le.
– Jeg er lesbisk, men jeg skal ikke fortelle deg alt om kjærlighetslivet mitt, mamma!

22.juni i år feires gay pride i Norge på 37. året. Oslo Pride er Norges største gay pride-parade, og hadde i fjor 45 000 deltakere og 250 000 tilskuere. Formålet med paraden er å markere og feire mangfold og skeiv kjærlighet.

Aino, Audun, Runa, storebror Ola (ikke tilstede da bildet ble tatt) og pusen Bell er en skeiv og stolt familie. Foto: Gry Traaen

Råd til andre familier

  • Ta alltid imot, og si at du elsker barnet ditt.
  • Har du spørsmål – spør.
  • Har barnet ditt spørsmål – lytt og snakk åpent.
  • I stedet for å avvise det barnet forteller med en gang, ta det rolig og se på hvordan ting utvikler seg. Barnet må få prøve ut sine følelser.
  • Ta den lille runden med deg selv: Hvordan var det for meg? Ikke minst i sammenheng med at du synes det virker litt tidlig for barnet å ha tanker rundt kjønnsidentitet og følelser. Spør deg selv. Når visste jeg hvem jeg var?
  • Husk: dere er fremdeles bare en vanlig familie – ikke seksualiser barnet ditt.

Kilde: Aino, Audun og Runa.

 

 

 

Råd til andre familier

  • Ta alltid imot, og si at du elsker barnet ditt.
  • Har du spørsmål – spør.
  • Har barnet ditt spørsmål – lytt og snakk åpent.
  • I stedet for å avvise det barnet forteller med en gang, ta det rolig og se på hvordan ting utvikler seg. Barnet må få prøve ut sine følelser.
  • Ta den lille runden med deg selv: Hvordan var det for meg? Ikke minst i sammenheng med at du synes det virker litt tidlig for barnet å ha tanker rundt kjønnsidentitet og følelser. Spør deg selv. Når visste jeg hvem jeg var?
  • Husk: dere er fremdeles bare en vanlig familie – ikke seksualiser barnet ditt.

Kilde: Aino, Audun og Runa.