Skribent:
Kategori:

Foreldrerollen

Tags:
Skribent:
Kategori:

Foreldrerollen

Tags:

Ting du bør vite om du vil adoptere et barn

Grete Fedøy Halsne forteller om sin erfaring med å adoptere et barn fra utlandet. Hun deler gleder og sorger fra hun og ektemannen tok beslutningen, til de endelig ble foreldre til en skjønn gutt.

Grete Fedøy Halsne med sønnen de adopterte fra Etiopia. Foto: Privat

Jeg fant en minnebok en dag hjemme hos en venninne, og i den hadde jeg skrevet at jeg ønsket å adoptere barn fra Etiopia. Da var jeg 13 år gammel, sier Grete Fedøy Halsne fra Rogaland.

Hvorfor Halsne skrev om å adoptere barn fra utlandet, mens andre kanskje skrev om han i parallellklassen, klarer hun ikke å sette fingeren på. Men da hun og mannen omtrent 12 år senere skulle få vanskeligheter med å få biologiske barn, tror hun barndomsdrømmen gjorde det lettere for dem å ta valget om å adoptere.

Siden hun alltid hadde hatt en tanke om å adoptere, og mannen lenge hadde vært klar over den, ble veien fra ufrivillig barnløshet til adopsjon i utlandet kort. Det vil si, det var fort gjort å ta avgjørelsen, mens selve adopsjonsprosessen var mye seigere og mer langtekkelig. Noe Halsne mener er en av de første tingene du må være forberedt på dersom du ønsker å adoptere et barn. Ting. Tar. Tid.

Som mor, så sønn. Her i Kristiansand Ballklubb-drakter. Foto: Privat.

Vanskelig ventetid

Første mai 2007 sendte paret en søknad til adopsjonsorganisasjonen Adopsjonsforum og en til regionskontoret innen Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) som de sogner til. Saksbehandlingen i Norge tok omtrent sju måneder, hvor de fikk forhåndssamtykke fra norske myndigheter til å adoptere. Så ble dokumentene deres sendt til Etiopia.

Tildelingen skjedde først to år seinere, etter en prosess Halsne beskriver som usikker og vanskelig.

– Vi var klar over at det var ventetid. Den norske prosessen var grei nok, for da skjedde det ganske mye. Du samler inn dokumentasjon, du har besøk, og du skriver sosialrapport. Da vi sendte papirene til Etiopia, visste vi også at det ville være ventetid. Det stod at de antok at det ville ta et godt år. Det første året var derfor helt greit, fordi vi visste at det i alle fall ville ta så lang tid, men etter det begynte det å røyne på. Det er en påkjenning å stå i kø og vente, siden du aldri vet når telefonen kommer. Men det er verdt det, når den endelig gjør det, sier hun.

TALL PÅ ADOPSJON

De siste to årene er det adoptert 126 barn (2016) og 125 barn (2017) fra utlandet, gjennom de norske foreningene Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens barn. I 2016 ble det gjennomført 349 adopsjoner i Norge, ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB), men tallene fra både organisasjonene og SSB kan avvike noe.
Kilder: Adopsjonsforum og Statistisk Sentralbyrå (SSB).

Da telefonen ringte

Klokka var fem på elleve, 19. februar 2010, da telefonen endelig ringte. Paret ble tildelt en gutt på 17 måneder, og Halsne kjente på en enorm lettelse. Endelig visste de at de skulle bli foreldre, og endelig visste de hvem de skulle bli foreldre til.
De fikk tilsendt bilde og informasjon, takket ja til å akseptere han, og begynte å se etter flyreiser til Etiopia. For å hente hjem han som så liten og redd ut.

– Adopsjonssaken skulle gjennom rettssystemet i Etiopia. Der ble det forsinkelser, så vi fikk ikke reist til Etiopia før i slutten av mai. Det var en veldig utmattende prosess, og jeg det husker som den vanskeligste tida. Men det gikk greit igjen da vi fikk beskjed om at saken hadde passert i retten og vi fikk en reisedato, sier Halsne.

Endelig hadde paret en konkret dato å forholde seg til, etter mye venting og usikkerhet. Den vanskeligste og mest utmattende biten var endelig tilbakelagt. Slik Halsne opplevde det, var nettopp usikkerheten det største skillet mellom det å adoptere og det få biologiske barn.

– Er du gravid vet du når du har termin. Selv om barnet noen ganger kommer før eller etter tiden, vet du sånn cirka hva du har å forholde deg til, sier Halsne.

Det gjør du ikke når du adopterer. Det kan ta flere år – eller ikke.

Nå skjer det

Under den lange flyreisen, på vei mot høysletter og platåer, var Halsne influensasyk. Hun er en sånn som aldri blir syk. Det at hun ble det rett før avreise, tror hun hadde med adopsjonen å gjøre. Det var forløsende at det endelig skulle skje.

– Jeg var så klar for å treffe han, jeg hadde ventet så lenge. Vi hadde studert bildet av han, så da barna kom ut kjente vi han igjen med en gang. Jeg følte at jeg allerede hadde blitt mor, jeg. Mannen min var litt mer tilbakeholden, men han ble solgt med en gang vi møtte han. Han synes det var helt fantastisk.

Møtet skulle bli tyngre for Halsne, som endelig hadde blitt mamma, men opplevde at barnet gang på gang avviste henne. Barnet ville ikke ha noe med henne å gjøre, og det var tungt for mammahjertet.

Men slik avvisning er helt vanlig. Ifølge en rapport fra InorAdopt, en norsk adopsjonsorganisasjon, reagerer barn ulikt på møtet med sine nye foreldre. Avvisning av mor er en kjent reaksjon, og kan forklares ved at barnet tidligere har hatt kvinner i livet sitt som de har blitt forlatt eller avvist av.

Stolt mamma

De neste ukene ble barnet og mannen til et tospann, mens Halsne fikk barselstårer og fødselsdepresjon. Noe adoptivforeldre også kan oppleve. Hun gråt og gråt, men så snudde det, både for sønnen og moren. Det tok omtrent to år før han fant seg til rette i Norge, men i dag er han en skikkelig mammadalt. En sosial, men hjemmekjær gutt, som spiller håndball, fotball, turner og synger i kor.

– Det er veldig mange som har behov for egne barn og behov for å oppleve å være gravide, men i det lange løp tror jeg at graviditeten har lite å si. Jeg føler meg ikke noe mindre mor fordi jeg har adoptert. Dette er gutten min og jeg er veldig stolt av han, sier hun.

SAKSGANGEN FOR ADOPSJON FRA UTLANDET

*Det er ikke årlige frister for å søke om eller behandle adopsjon. Alle saker registreres og føles opp fortløpende.
*Først innhentes nødvendig dokumentasjon, så sender du to søknader, en til adopsjonsorganisasjonen og en til Bufetat regionskontoret dere tilhører. Saksbehandlingstiden er normalt tre måneder. Mens søknadene behandles, må du ta et adopsjonsforberedende kurs.
*Etter godkjenningen i Norge sendes nødvendige dokumenter til utlandet, men først må dokumentene legaliseres. Behandlingstiden i utlandet varierer, men i 2014 var saksbehandlingen for fullførte saker over fem år i snitt.
*Ender prosessen med et positivt svar, sendes det over en forespørsel om barn, med informasjon om og bilder av barnet. Svarer du ja innen svarfristen vil du få beskjed om når barnet kan hentes.
*Les om adopsjon i Norge, fosterbarnsadopsjon og stebarnsadopsjon på Bufdir.no.
Kilde: Adopsjonsforum.

Tips til nybakte adoptivforeldre

Halsne leste mye om tilknytning før hun og mannen hentet sønnen, så de var forberedt på at han måtte lære seg hvem som var mor og far. Det gjorde de ved at han først og fremst forholdt seg til dem, og det tror hun er et godt tips til andre adoptivfamilier: Vær mest mulig alene i begynnelsen for at barnet skal få ro, det fungerte i alle fall for Halsne-familien.

Mange barn har separasjonsangst i begynnelsen. Halsne-paret hadde ikke barnevakt det første året, han eller hun var alltid hjemme sammen med han, og det valgte de å gjøre for at han skulle bli trygg. Dette ser Halsne-familien har fungert, for nå vet sønnen at de aldri kommer til å reise fra han, og at de alltid kommer hjem igjen.

NB! Etter ønske fra familien bruker vi ikke barnets navn. 

Ting du bør vite om du vil adoptere et barn:

  • For å kunne adoptere et utenlandsk barn må du fylle kravene i to land; i Norge og barnets hjemland.
  • De aller fleste som får forhåndssamtykke fra norske myndigheter har gode muligheter for å få adoptere et barn. Over 90 prosent av søkerne blir godkjent av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), de vanligste grunnene for avslag i Norge er høy alder og helsemessige forhold.
  • Bufetat vurderer det om dere vil klare å ta vare på barnet i hele oppvekstperioden. Da er disse forholdene relevante, i følge en artikkel på Bufdir sine nettsider: personlige egenskaper, motivasjon, fysisk og psykisk helse, familiesituasjon, økonomi, boligstandard, bomiljø og vandel.
  • De fleste søkere blir godkjent for barn 0-3 år. Norske myndigheter kan ofte kreve at søkere som vil adoptere barn i alder 3-5 år må ha formal- eller realkompetanse om barn. Noen familier kan få avslag i Norge dersom de ikke kan dokumentere dette.
  • For å kunne adoptere sammen med partneren din må dere ha vært samboere i mer enn to år. De fleste andre land krever likevel at søkerne er gift, men det er mulig å starte adopsjonsprosessen før dere er gift.
  • Adopsjonsloven tillater enslige å adoptere, men kravene til å bli godkjente i Norge er strenge, og enslige søkere blir ofte lavt prioritert fordi de fleste land mener det er best at barnet får to foreldre.
  • Ektepar av samme kjønn kan søke om adopsjon, men adopsjonsforeningene må forholde seg til lover og regler i sine samarbeidsland. Colombia er det eneste landet f.eks. Adopsjonsforum samarbeider med som tillater det.
  • Dere kan bare søke på å adoptere fra ett land av gangen.
  • Det er mulig å adoptere flere barn samtidig, men da stilles det strengere krav til søkerne, og norske myndigheter krever at barna må være biologiske søsken.
  • Det går ikke an å velge kjønn på adoptivbarnet.
    Kilde: Adopsjonsforum