Mine-dine-våre barn

Mitt liv som bonusmamma

bonusmamma
På familieferie med mine barn, dine barn og venners barn. Et herlig kaos. Foto: Heidi Byberg

Siri Gjelsvik har tre bonusbarn. – Jeg er så glad for å ha dem i livet mitt. Men jeg er klar over at de ikke nødvendigvis opplever meg som en bonus!

”Jeg kjenner henne mest indirekte, selv om hun på mange måter er en av de viktigste personene i livet mitt. Vi er ikke hjemme i hverandres kjøkken og diskuterer krig og fred og religion og politikk og sånn, men jeg vet for eksempel at hun liker kaffe og er veldig flink til å bake grytebrød med sprø skorpe.”

Slik begynner bloggposten til Siri Gjelsvik. Hun beskriver sine tre barns bonusmor i bloggen seksogsamliv.no.

Selv er Siri skilt på femte året og deltidsamboer med Øystein Østraat. Han har også tre barn fra tidligere ekteskap. Og så er det Siris tre jenter. De som har bonusmoren Siri skriver om.

Øystein og Siri har vært sammen i snart fire år. Begge er skilt og hadde tre barn hver da de møttes. Foto: Heidi Byberg

– Øystein har tre barn på 10, 8 og 7 år. De bor i Nittedal, rett ved Øysteins ekskone. Mine tre jenter er 16,12 og 10 år. Vi bor i Stavanger i nærheten av jentenes pappa. Mitt yrke som skrivende, gjør at jeg kan pendle frem og tilbake. For barna hadde det blitt for opprivende å flytte. Det er viktig at de har god kontakt med pappaen sin.

Vi er ikke åtte stykker under samme tak hele tiden, men vi er full mølje i ferier, enkelte helger og høytider og egentlig så mye vi kan. Barna våre opplever seg veldig som bonussøsken, selv om vi har ikke hverdagen sammen.

1 fastboende av 8 stykker

De ukene pappaen til mine barn har jentene, drar jeg til Øystein i Nittedal. Siden han  bor i nærheten av mammaen til sine tre barn, er jeg litt mer i hverdagslivet deres enn Øystein er i mine barns liv. Jeg prøver å stille opp på fotballkamper, skoleavslutninger og slike ting når jeg kan. For ikke så lenge siden kom den eldste datteren hans på ti innom og tok en kopp te etter skolen. Hun visste jeg var hjemme og ville bare prate litt. Det var veldig hyggelig.

I praksis betyr det at i vår konstellasjon på åtte mennesker, er det bare en som er fastboende og det er Øystein.

Jeg har vært skilt i fire og et halvt år, Øystein i fire. Vi har vært sammen i snart fire år. Vi traff hverandre etter at ting var opp- og avgjort. Det var faktisk noe av det første mine barn spurte om: “Når traff du ham?” Det er godt å kunne svare ærlig på det.

Krevende å bygge en ny familie

Min eksmann har en veldig fin samboer med to barn fra tidligere. Så de ukene de er der, er de fem barn. De har det helt supert der og gleder seg til å komme dit. Så er det ukene hos meg som bare er med oss fire jentene. Det tror jeg også de synes er fint, for da får mine tre vært litt sammen bare de tre søstrene. Det blir et litt annet tempo. Skulle de i ukene med meg også ha flyttet inn med Øysteins tre barn, tror jeg den dynamikken hadde blitt annerledes. For i tillegg til belastningen ved å flytte annen hver uke, ville de jo ha byttet  familiekonstellasjoner hver uke også.

Det å bygge en ny familie, krever mye. Det er en omstilling. Men det er klart det kan gå bra. Jeg tror samtidig at ved å ikke ha flyttet sammen, så slipper vi en del av de heftigste hverdagsproblemene.  Men jeg savner jo også å leve hverdagslivet sammen med Øystein, jeg må innrømme det.

Ett år før barna møttes

Vi var sammen nesten et år for vi lot barna møte våre respektive og hverandre. Vi lot det gå i deres tempo. Det var lurt, tror jeg. De fikk tid til å venne seg til tanken. De visste om ham, selvfølgelig, men jeg ville at de skulle møte ham når de selv tok initiativet til det. Eldstedatteren min sendte ham en tekstmelding dagen etter at hun hadde fått vite om hans eksistens, riktignok!

Det viktigste for oss var å ikke hoppe inn i rollen som en ekstra mamma- eller pappa.

Det viktigste for oss var å ikke hoppe inn i rollen som en ekstra mamma- eller pappa.

Jeg opplever møtet med Øysteins barn som en fantastisk bonus. Jeg er så glad for å få lov til å ha dem i livet mitt. Men jeg er jo også klar over at ikke de nødvendigvis opplever meg som en bonus! Det tror jeg gjelder alle barn med skilte foreldre: Verden var litt enklere før, da foreldrene var sammen og man var en samlet familie. Det at det kommer inn nye partnere er for dem ikke nødvendigvis en fest.

Så vi har vært veldig bevisste på å ikke selge inn alt som en kjempebonus. ”Så heldig du har vært, liksom!”

Den første gangen jeg møtte dem, var de ganske små. Vi hadde ikke noen spesielle planer annet enn å være hjemme. Jeg satte meg på gulvet og  de begynte å kravle på meg med en gang, så den isen ble raskt brutt.Øystein var nok mer nervøs første gang han møtte mine barn. De er litt eldre, og han følte nok mer at han var på audition. Men det gikk fint det også.

Brølebalansen

Jeg har lavere terskel for å kjefte på egne barn. De vet hvor de har meg, vi har vår form. Selv om jeg brøler til dem, så vet de at jeg elsker dem om du skjønner? Vi har levd sammen alltid og dette har vi øvd på.

Jeg kaller det ”brølebalansen:” Mine barn vet hvordan de kan fyre meg opp og av og til ryker det av meg uten grunn. Terskelen for å gi krasse beskjeder er lavere til egne barn. Når jeg skal legge dem om kvelden er terskelen for å løfte dem opp og knuseklemme dem tilsvarende lav.

Nå høres det kanskje ut som jeg brøler mye til barna mine. Det gjør jeg ikke. Men jeg synes ordet brølebalanse allikevel sier så mye. Det tar tid å etablere et slikt forhold. Det er ikke noe som kan forseres. Jeg er mer forsiktig når jeg skal gi beskjeder til bonusbarna, for jeg har kanskje ikke samme muligheten for å ta det inn igjen.

Jeg er mer forsiktig når jeg skal gi beskjeder til bonusbarna.

Om å si fra til bonusbarn

Vi har også barn i forskjellig alder, jeg er forbi mye av det han er midt i med sine. Så vi har forskjellige utfordringer. I den grad jeg driver med ’pekefingring’ prøver jeg å la det komme ut som et slags forslag.

For eksempel er kasting av mat et triggerpunkt for meg. Slik har vi hatt det i vår familie alltid, og mine barn vet det. De minste i bonusflokken er ikke helt der ennå. Da har jeg sagt at ’hos oss har vi pleid å gjøre det sånn at hvis man forsyner seg selv, må man spise opp.» . Eller når de begynner å springe fra bordet: ”Hos oss har vi gjort det slik at barna må vente på barna.”

Tilsvarende går det den andre veien. Jeg har en datter som nesten har operert fast mobilen i hånden. Er vi alle sammen, blir jo dette et irritasjonsmoment. Øystein tar det også direkte med henne og ber henne legge den bort.

Klar på at jeg ikke er en mamma for dem

Følelsen jeg får når vi har filmkveld med popcorn og ungene hans kryper inn i armkroken min, er ubetalelig. Jeg blir varm i hjerterota. Det er en fint å tenke at man betyr noe, at man kan være en ekstra voksen. Men igjen, jeg er veldig klar på at jeg ikke er en mamma for dem. De har jo en mor.

Følelsen jeg får når vi har filmkveld med popcorn og ungene hans kryper inn i armkroken min, er ubetalelig. Jeg blir varm i hjerterota.

Jeg prøver å være tydelig, men vil være forsiktig med å gå i direkte konflikt med dem. Har aldri opplevd utsagn som: Du er ikke moren min!

De har jo sagt, og det har mine barn sagt også, at de likte det bedre da mamma og pappa var gift. Men det handler ikke om meg. Det kan ikke vi voksne ta personlig. Men er man sår eller sjalu, så er det klart at akkurat det kan gjøre vondt.

Hvor mye skal barna vite?

De har lurt på av og til hvorfor vi ble skilt. Det er en grense for hvor mye man skal fortelle barna. De er lojale og skal slippe å bli satt i en skvis. Det er voksenavgjørelser, mener jeg.

En ting er hvis en av partene har funnet en ny og det er den åpne og offisielle årsaken, men er det en ”styrt avvikling” er det vanskelig å forklare barn. “Det er sånn som skjer mellom voksne av og til, men vi er like glade i dere og det vil vi alltid være”, er en grei forklaring.

Alle seks barna har opplevd å få verden snudd på hodet. Det er klart de lurer på noen ting. Som: Kan det skje igjen?

Å introdusere ny partner

Jeg vet hva vi har gjort og hva som har fungert for oss. Det er ikke dermed sagt at det samme fungerer for andre. Folk er forskjellige og takler ting på forskjellig måte. Men allikevel: Skal det vare livet ut, har man det ikke travelt! La ting ta litt tid.

For meg ville det vært vanskelig om mine barn på den ene eller andre siden stadig ble eksponert for nye partnere. Jeg tenker at man skal være ganske sikker på at dette er noe som vil vare, selv om man selvfølgelig ikke har garantier for det.

Du kan lett få en feil start om du introduserer for tidlig, la dem bli litt nysgjerrig. Ikke stress det første møtet. For oss har det resultert i seks barn som opplever en enorm tilhørighet.

Du kan lett få en feil start om du introduserer for tidlig, la dem bli litt nysgjerrig. Ikke stress det første møtet.

Det er forskjellig fra om barna er små eller store. Hos de store hos meg, kommer Øystein inn som en voksen ressursperson. Jeg er en ekstra omsorgsperson. Men vi har vært veldig bevisst på å ikke presse oss på. Etter hvert som de vokser til, har jo også vårt forhold vokst seg til. Forhåpentligvis vil jeg oppleves som en reell bonus for dem også, slik de oppleves for meg. Vi vokser sammen. Det synes jeg er fint.

La barna være glad i bonusmor/-far

Mine barn har et veldig godt forhold til sin stemor. Jeg liker at de føler trygghet ved å fortelle om fine opplevelser med henne. De vet at ikke jeg blir lei meg eller sjalu. Jeg har vært tydelig på at jeg har vært glad for at hun er der. Der spiller jeg ikke noe skuespill. Hun er et flott menneske, rett og slett. Jeg ser at barna mine er glad i henne og det synes jeg er supert. Hadde de været at jeg var lei meg eller sjalu, så hadde de blitt så mye mer forsiktig med hva de hadde sagt.

Det er ingen konkurranse oss i mellom. Jeg mener det er viktig at jeg er tydelig på at jeg setter enorm pris på henne.

Så et annet råd er: La barna få lov til å bli glad i andre partnere.

Det er jo en grunn til at man ble skilt. Men det er en grunn til at vi ble gift i sin tid også. Og da er det vel heller ikke så rart at de finner nye partnere som er bra?

Råd til bonusmødre

  • Lytt til barnets ønsker, vilje og behov. Vær fleksibel.
  • Oppstår situasjoner, eksempelvis avtalebrudd, er det viktig å støtte et skuffet og sint barn, men gjør det på en slik måte at barnet får forståelse av respekt overfor den andre delen av familien sin.
  • Det er ekstremt viktig at barnet ikke blir dratt mellom foreldrene. Barn er lojale overfor begge, og de må slippe å få sin lojalitet utfordret.
  • Dersom barnet har utblåsninger mot deg, er det sannsynligvis ikke grunn til å ta det personlig. Vis heller forståelse for at dette er barnets måte å ta ut frustrasjoner på.
  • Vær tydelig på egne grenser, vær vennlig konsekvent og vis varme i grensesetting. Forstå, men vær voksen.
  • Ikke forsøk å være mor, barnet har en mor det er viktig å respektere.

Husk:

  • Bonusmor må bidra til å skape trygge rammer for barnet i en utrygg situasjon.
  • Tid løser vansker. Både bonusmor og biologisk mor opplever økt trygghet når det går en tid, dersom alle er innstilt på å ha barnets beste i fokus.
  • Man må ha et ønske om å ville hverandre vel! Det er til det beste for barnet.

Kilde: Spesialpedagog og familieterapeut Torill Øyre Westby

Fakta

Våren 2018 utgir Siri en bok på Tiden forlag.

– Det er så mye alvor, men det er utrolig mye komisk også. Sånn som ferieplanlegging; det kan bli ganske komplekst når kanskje åtte par må legge puslespillet sammen. Eller når uke 53 kommer hvert fjerde år og noen har fastlåste odde-og partallsuker. Sånne absurde praktiske ting som man ikke har peiling på med mindre man selv er skilt.