Det ble folk av barna før i tiden også. I den tiden da lydighet og streng disiplin var saliggjørende. Da barna sang Margrethe Munthes ”Nei, nei gutt, dette må bli slutt…” for full hals, uten at noen ofret den moraliserende teksten en eneste tanke. Men det var før 70-tallets små og store revolusjoner.
Fritt fram for følerier
Kritiske røster har hevdet at den amerikanske barnelegen Benjamin Spock ikke bare har fri barneoppdragelse på samvittigheten, han var faktisk skyld i hele hippiebevegelsen. Spocks bok om sunn fornuft i oppdragelsen kom allerede på 40-tallet. Hans banebrytende budskap var utidig enkelt: Ut med disiplinering, inn med ubetinget kjærlighet.
Ifølge Spock visste foreldre selv hva som var best for egne barn. Barn gir som kjent høylydte uttykk for sine behov, foreldrenes oppgave var å oppfylle disse. Som sagt, så gjort. Men selv fri oppdragelse var langt fra problemfri, foreldre kunne særlig falle for fristelsen å være alt for ettergivende. De gode rådene i den nye ånden lød:
o Venn barnet til å sove lenge og trives i sin egen seng.
o Småbarn kan ammes til faste tider hvis mor vil planlegge egne gjøremål.
o Ikke mas på barn som spiser lite, masing gir ikke økt matlyst.
I tiårene som fulgte, grep den frie oppdragelsen om seg. Til stor bekymring hos den eldre garde. Tøyelige foreldre skjemte bort etterkommerne, barna ble dullet med i en slags grenseløs tilværelse – det kunne vel ikke bli folk av sånt? Det ble det selvsagt. Noen av dem ble riktignok hippier som trenden var i de dager, men det var ikke egentlig som noen skavank å regne.
Samtidig led Margrethe Munthes prektigste sangtekster en dyster skjebne. De ble erklært utgått på dato og fjernet fra barnas sangbøker.
Evig frustrerte foreldre
Alt har sin ende, så også flower power. Med jappetidens inntog gikk både batikken og den frie barneoppdragelsen fløyten. Nå lød pipen faste, tydelige rammer i oppdragelsen, også kalt grensesetting.
Inn seilte sovetider og spisetider, rutiner og forutsigbarhet. Barna ble tilgodesett med kvalitetstid og kvantitetstid, eller var det enten eller? Uansett, våre håpefulle trengte videre stimuli som utløste deres potensiale, så gjorde også mor og far. Vi fikk mer betalt tid til barna fra staten, og vi fikk tidsklemma.
Da vi entret det nye årtusenet, var livet i småbarnsfamilien satt i høysetet. Foreldre var proppfull av viten om barneoppdragelse, råd og tips servertes i alle kanaler, med en påfallende bekymring for om vi virkelig utførte oppdraget godt nok. Inntil Jesper Juuls myke røst lyder over landet.
Den danske familieterapeuten ber kort og godt stressa foreldre om å roe seg ned. Deretter kan man rive noen grenser, gi barna mer frihet, mindre service og redusere oppmerksomheten betraktelig. Sånn kort oppsummert.
Og dette samtidig med at vi suger til oss reality-TV hvor en streng, men klok Nanny utøver myndig barneoppdragelse i praksis. Vi børster til og med støvet av Margrethe Munthes sanger. Det er riktignok mest for kuriositetens skyld, men lyrikken var kanskje ikke så farlig likevel?
Tilbake til fornuften
Vår egen professor Stein Erik Ulvund, gjør det hele klinkende klart: ”Hva som er god nok omsorg for barn, er – stikk i strid med det mange tror – et uavklart spørsmål i psykologien. Sannheten er at ingen vet noe sikkert om hva som må til for at et barn skal utvikle seg normalt.”
Som om det er noen nytte for rådville foreldre! Men dermed er vi på sett og vis tilbake til vår egen sunne fornuft. Ja, og vissheten om at vi skal i alle fall ikke gjøre de samme feilene som våre foreldre gjorde.
Kilder: Statistikk fra Statistisk sentralbyrå, Aftenposten og Dagsavisen, Sitat Stein Erik Ulvund fra ”Godt nok for barn” i Dagbladet.
