Er alle barn trassige?
Barn i to til fire-årsalderen får ofte en sterk frihetstrang og behov for å gi uttrykk for egne meninger. Men hvor sterk denne trangen er, er helt individuelt. Mens noen blir trassige over den minste ting, finnes det også barn som nesten ikke opponerer i det hele tatt. Dette har både med personlighet og med relasjoner til foreldrene å gjøre.
Er trass et tegn på sterk vilje?
Trass er et normalt og sunt tegn på egenvilje. Vi bør være mer bekymret hvis vi ikke merker noe til barnets vilje i det hele tatt. Man kan billedliggjøre barnets frustrasjon ved hjelp av et lite tankeeksperiment. Barn som skal lære seg hvordan verden fungerer, kan sammenlignes med en student som må lære å pugge en hebraisk bok – begge full av uforståelige tegn og symboler. Når studenten, etter to-tre tre år med iherdig konsentrasjon, endelig har lært seg å lese tegnene i boken og er kjempefornøyd med det, går det kanskje opp for henne at hun egentlig ikke fatter poenget. Ordene, kulturen, systemet – alt virker plutselig for stort, for omfattende – og hennes egen erfaring nærmest meningløs. Til sammenligning er barnet kjempestolt over å ha lært seg alt hun skal gjøre i løpet av en dag – som å stå opp om morgenen, spise frokost, kle på seg, følges til barnehagen, kjøres hjem og legge seg. Helt til hun plutselig en dag begynner å sette spørsmålstegn ved automatikken: Hvorfor skal det gjøres akkurat slik?
Kan for mye motstand gjøre trassen verre?
Ja, i alle fall hvis man ikke har en god dialog med barnet. Når barnet forsøker å utfordre reglene ved å trumfe frem andre alternativer – som å være oppe lenger, eller bli hjemme og leke i stedet for å gå i barnehagen – møter hun motstand. Igjen uten å forstå hvorfor. Det er ikke bare barn som blir frustrerte av sånt. Behovet for demokrati gjelder også i familien. Vi skal huske at barnet er den svake både når det gjelder å ordlegge seg og mulighet for å bestemme. Dette oppleves som utrolig frustrerende. Hvis foreldrene ikke oppfordrer til god kommunikasjon, vil barnet protestere stadig kraftigere.
Noen tips:
Se barnet som en fornuftig person. Ta barnet seriøst for den personen det er, i stedet for å se det som et uferdig prosjekt som du skal forme.
Lytt til barnet. Hva er det hun egentlig sier? Hva er det som ligger bak frustrasjonen? Gi henne en mulighet til å forklare hvorfor hun er sint. Så kan du ta stilling til om det virker urimelig eller ikke.
Gi valg og alternativer. Hvis hun ikke vil ha på luen når hun skal i barnehagen, kan du – i stedet for å bli sint og tvinge henne til å gjøre som du sier – la henne velge en annen selv. Vis at det går an å bli enige, og gi barnet alternativer og følelsen av medbestemmelse.
Lag avtaler på forhånd. Forbered barnet på endringer, selv om de virker som bagateller. Lag en avtale, som «når vi går ut i bilen, så må du sette deg bak», eller «du kan leke en halvtime til, og så må du legge deg». Slik rekker ikke barnet å lage seg egne bilder av hva som skal skje, for så å bli skuffet over at det ikke blir akkurat slik som hun har planlagt.
Ikke bli rasende selv. Da lærer barnet kommunikasjon som ikke vil gagne henne senere. Det er du som er modellen for hennes oppførsel.
Ta time-out. Hvis du kjenner at du ikke takler situasjonen, bør du ta en pause. Si ifra til partneren din at han/hun må overta. Hvis du er alene, kan du si til barnet at du må gå inn i et annet rom og tenke litt. Gå alltid ut selv, i stedet for å sende barnet vekk. Da unngår du at hun får følelsen av å ha gjort noe galt.
Vurdér alvorlighetsgrad. Fokusér på grunnen til at du sier nei. Hva skjer hvis barnet får det som hun vil? Går det utover helsen eller andre mennesker, må du selvsagt holde på ditt. Hvis ikke, kan du vise at det er rom for forhandling.
Unngå anklagelser. I stedet for å si anklagende ting, som «hvorfor gjorde du det?» eller «det var slemt gjort», så kan du vise barnet hva som blir konsekvensene av det hun gjør. Oppfordre til empati ved å si «se, nå ble han lei seg» eller «siden du veltet kakeboksen, så må vi bruke lang tid på å rydde opp». Slik blir det lettere for barnet å sette seg inn i andre menneskers følelser.
Kilde: Vigdis O. Lofthus, førskolelærer og daglig leder i Marihøna barnehage på Gjøvik.
