Skribent:
Kategori:

Foreldrerollen

Skribent:
Kategori:

Foreldrerollen

Multikulturell barneoppdragelse

Hvordan påvirkes barneoppdragelsen når mor eller far kommer fra et annet land?

Trene hukommelsen
Visuelle sanseinntrykk, hørsel, lukt og smak gjør at minner bevares lenger. Kanskje er det derfor vi husker ferier bedre enn hverdager? Foto: iStock

Barn som har foreldre fra to forskjellige kulturer får ofte det beste fra to verdener. Plusstid har snakket med tre par der den ene partneren er fra et annet land. Hvordan påvirker kulturen de kommer fra barneoppdragelsen når de bor i Norge?

Kinesiske Jun og norske David

David og Jun møttes på Blindern i 2007. Foto: Yina Chan

Jun (36) kom til Norge i 2006 for å ta en mastergrad i økonomi. Noen måneder senere møtte hun David (43) på Blindern, Universitet i Oslo. David hadde akkurat kommet tilbake til Norge fra Kina. Der hadde han vært på utveksling i seks måneder, som en del av bachelorprogrammet han tok i kinesisk språk og kultur. Han ønsket å vedlikeholde språket og sendte ut en utlysning i håp om å finne en å snakke kinesisk med. Jun var en av tre som svarte og som fikk jobben. I bytte skulle han lære henne norsk. Det gikk et halvt års tid før de ble kjærester. De giftet seg i 2009.

Jun vokste opp som enebarn i en middelklassefamilie i Daye i Hubei-provinsen i sentral regionen av Kina. Far var engelsklærer og mor jobbet på fabrikk. Foreldrene var ikke strenge, og hun lærte å tenke selv. Hennes store rollemodell var tanten som jevnlig sendte reisebrev fra Berkeley, Universitet i California. Jun ville bli som henne, og dra til utlandet.

David hadde det han kaller en helt vanlig oppvekst i en vanlig norsk familie i Drammen og flyttet til Oslo i begynnelsen av 20-årene.

Språk er viktig

– Vi har ikke en bevisst plan om hva barna skal få med seg av våre kulturer.

Det skjer at de er inkonsekvente og trekker i hver sin retning, men oftest er de enige om de store linjene. En av de tingene er språk. De er begge enige om at barna skal lære kinesisk.

– Der er nok jeg den største pådriveren. Språket er viktig for at barna skal kunne delta i familielivet i Kina, føle seg hjemme der og skjønne hva som skjer og blir sagt. Det er mer jobb for barna, men det må til, sier David.

– Ja, språk er viktig. Jeg ville aldri giftet meg med David hvis ikke kan kunne snakke kinesisk. Vi kan kommunisere på engelsk og norsk, men det er ikke det samme, sier Jun.

–Vi hadde ikke blitt så godt kjent uten å snakke kinesisk sammen, legger David til.

Brødskiver med pålegg

Mat er også viktig. Hvis David ikke hadde likt kinesisk mat, hadde det ikke gått.

– Jeg kan ikke spise brødskiver med pålegg tre ganger om dagen, sier Jun med en seriøs mine.

– I Kina er mat og familiemåltider høyt prioritert. Vi venter med å spise til sistemann har satt seg til bords. Vi snakker om alt og forteller hvordan dagen har vært, hva vi ha gjort. Her i Norge er det ikke sånn. Alle spiser hver for seg og i farta, forteller Jun.

Straff i beste mening

I kinesisk kultur er det viktig å respektere de eldre og ta vare på de unge. Barn lærer at ærlighet er kjempeviktig.

– Man må studere hardt, og være til hjelp for de du har rundt deg, sier Jun.

– Familieverdier og hvordan man skal oppføre seg står sterkt hos Jun. Og det er bra, sier David.

En stor forskjell fra kinesisk kultur er friheten man gir norske barn, at barna bestemmer selv i større grad. I Kina hører man på barna, men det er foreldrene som har kontrollen og bestemmer. Avstraffelser blir ofte sett på som veiledning i beste mening.

I Norge er det ikke lov å være hard med barna. Man kan ikke snakke hardt til dem eller være fysisk. De lærer tidlig å være selvstendige, i barnehagen og på skolen.

Paret ønsker å stimulere til læring, og utvikle dem til å bli gode mennesker der skikk og bruk er viktig. Karriere og penger er høyt prioritert for kinesere.

– Det er ikke mine prioriteringer. Penger er uviktig hvis de ikke er glade. Først og fremst skal de ha det bra. Jeg ønsker at de blir modne og kjenner seg selv, og vet hva de vil, sier Jun.

Klare beskjeder

– Jun er mye mer direkte enn meg. Hun gir klare beskjeder om hva som er bra og dårlig. Hun er veldig åpen i kommunikasjonen, forteller David.

– I min familie snakker vi direkte. Det er sånn jeg er oppvokst, sier Jun.

Det er ikke alltid det handler om kulturforskjeller, men person, hvem de er som personer. Jun er veldig konkret i sine tilbakemeldinger. På alt. Hun har en lavere terskel for å si i fra, og kan være brutalt ærlig. Hun sier det i beste mening, for å motivere. Mens i Norge ser vi på det som å bryte ned. Hvis noen sier at du ikke er god nok, det er for dårlig, du gjør det ikke bra nok, så er det noe brutalt over det. Men det er ikke vondt ment.

– Det kan være utfordrende for en nordmann, sier David og kaster et kjærlig blikk på Jun.

David Syversen har den yngste, Helen, på fanget. Og Jun Yin med den eldste, Ada. Foto: Yina Chan

Det ordner seg

– Kina er et mye mer konkurranseutsatt samfunn. Midt på treet er ikke godt nok i Kina. Det blir kommentert. I Norge sier vi; «Ja så bra da. Neste gang gjør du det bedre.» Det er langt mer sjeldent i Kina, sier David.

Det er samfunnsmessige strukturer som spiller inn i denne holdningen. Nordmenn kan si at «ting ordner seg», og så gjør det nettopp det. Det gjør det ikke andre steder i like stor grad.

– I Kina skal alt rankes og måles. Det er høyt konkurransenivå. Jeg har vokst opp med konkurranse. I Norge er det ikke slik. Her er folk mye flinkere til å samarbeide. Og det er bra, sier Jun.

– Prestasjoner vektlegges hardt i Kina. Det er hele tiden synlig. For eksempel påpeker man flinkhet i kinesiske familier. I norske familier snakker man om å ha det bra, sier David.

– Barna må strekke seg veldig i Kina. Det er aldri godt nok. Du er allerede på vei til neste målet. Det praktiseres ikke så ofte her hos oss, sier David.

– Det viktigste er at de har et godt liv og trives med seg selv, sier Jun.

Gjøre verden bedre

– Jeg er glad for at jentene mine vokser opp i Norge som har så bra likestilling. Jeg håper at de kan bidra til å heve kvinners rettigheter enda mer, og gjøre verden bedre, enten her eller andre steder i verden, sier Jun med et lunt smil.

–Hvis vi fortsetter å bo i Norge vil de bli mer norske. De kan lære om sin kinesiske bakgrunn, språket, men det blir bare på overflaten. De må nok bo i Kina før de får det ordentlig inn, språket og kulturen, påpeker David.

– Ja, integrering fra Norge blir vanskelig. Man må dit og være der, legger Jun til.

– Enn så lenge er det en kamp å få de til å lære kinesisk, sier David og sukker.

– Men jeg mener de har en fordel av å vokse opp som multikulturelle. De blir fleksible og vil lettere kunne forstå andre, poengterer Jun.

– Og så tror jeg at multikulturelle barn er smartere, sier hun og ler godt.

Russiske Anna og norske Tommy

Anna Belova og Tommy Nordbø med datteren Sandra. Foto: Yina Chan

Anna (29) flyttet til Norge da hun var 16 år. Hun er fra Ekaterinburg i Russland, ved Uralfjellene på grensen mellom Europa og Asia. Først flyttet hun til Skien, så Drammen, og etter et par år i Oslo gikk ferden videre til NTNU i Trondheim. Der møtte hun Tommy (33), født og oppvokst trønder. De møttes på tennisbanen i 2014. Anna visste godt hvem Tommy var ettersom han var klubbmester flere år på rad. De fant tonen, og har vært sammen siden da. I dag er de samboere og har datteren Sandra på 10 måneder.

Annas oppvekst i Russland var preget av mange aktiviteter. Etter skole og trening var det ikke tid til lek.

– Det er nok vanlig, sier Anna.

Bestemoren var veldig tilstede og hjalp foreldrene hennes frem til hun begynte i barnehagen da hun var 4 år.

– Jeg syns det er bra at Sandra begynner i barnehagen når hun blir 1 år, at læring gjennom lek er en del av utdannelsesløpet, reflekterer Anna.

– Skolen er mye hardere i Russland. Der får man karakterer allerede på barneskolen. Det var viktig for meg å prestere bra, å få gode karakterer, sier Anna.

– Anna hadde helt andre mål enn meg på den tiden. Jeg var ikke så interessert i skolen, hadde jo ikke karakterer før på ungdomsskolen. Skolen i Norge er mye slappere enn i Russland, sier Tommy.

Å jobbe hardt er typisk russisk

– Uten utdanning får man ikke jobb i Russland. I Norge hører man ofte uttrykket «alt ordner seg». I Russland er det ingenting som ordner seg av seg selv, så man er nødt til å jobbe hardt, forteller Anna.

– I oppdragelsen så kommer jeg nok til å legge vekt på at Sandra skal jobbe hardt og være ansvarsbevisst, sier hun.

Det er Tommy enig med henne i. De ønsker en mellomting av den russiske og norske skolegangen for Sandra.

– I Norge tar mange det veldig med ro og lener seg tilbake på at «det ordner seg». Det er jo ikke helt bra det heller. En mellomting av meg og Tommy på skolen, tror jeg er bra, konkluderer Anna med.

Frihet til å velge

Som foreldre har de ikke gjort seg opp så mange erfaringer ennå, men de har snakket om forskjellene seg imellom, og hvordan de vil oppdra datteren.

Anna ser for seg at hun kommer til å lese bøker og ha en mer vitenskapelig tilnærming til oppdragelsen. Hun vil vite hva fagfolkene har å si, mens Tommy tar det mer som det kommer.

– Jeg vil gi henne frihet til å velge. Selv fikk jeg ikke tid til å reflektere og velge hvordan jeg ville bruke tiden min. Det skal Sandra få, sier Anna.

– Jeg hadde det mer friere og holdt bare på med tennis, parerer Tommy.

– Jeg trodde jeg skulle bli streng som forelder, men jeg får det ikke til, sier Anna med et bredt smil.

– Jeg klarer heller ikke å være streng, men det er jo fortsatt for tidlig å si egentlig, sier Tommy.

Respekt for eldre

Fra sin oppvekst i Russland lærte Anna å vise eldre respekt, være høflig og gjøre det bra på skolen.

– På skolen kunne vi aldri snakket til læreren slik barn i Norge gjør, sier Anna.

– Alle elevene stod ved pultene sine og hilste på læreren før timen kunne starte, minnes hun.

– Og så gikk du i skoleuniform. Det har jeg lyst til å innføre her, legger Tommy til.

Hun forteller om historier hun har hørt fra venner om ungdom som kommer inn i huset uten å hilse og forsyner seg av kjøleskapet uten å spørre.

– Det hadde aldri skjedd der jeg vokste opp, sier hun.

Pannekaker med kaviar

– Jeg føler meg russisk. Jeg er stolt av at jeg kommer fra Russland. Det er et land som historisk har vært gjennom mye, med en rik tradisjon innen vitenskap, kunst og kultur. Bestefaren min deltok i andre verdenskrig som 17-åring og overlevde, forteller Anna stolt.

– En typisk matrett er borsj, en rødbetsuppe. Det vil jeg lage til Sandra, sier Anna smilende.

– Og pannekaker med kaviar, selv om kaviar ikke er hverdagsmat.

– Jeg syns ikke det er så stor forskjell på Anna og andre nordmenn. Hun er fra en storby. Hadde hun vært fra en bitteliten plass, tror jeg hun hadde vært annerledes. Da vi var på besøk der fikk jeg inntrykk av at de levde 40 år tilbake i tid på mindre steder, i utkantstrøkene, sier Tommy.

– Tommy, du er jo trønder. Du er nesten like mye fra utlandet som meg, sier Anna og bryter ut i vill latter.

Anna og Tommy møttes på tennisbanen i Trondheim tennisklubb i 2014. Foto: Yina Chan

– Jeg har ønsker å lære henne russisk, men jeg føler meg litt motløs. Familien er så langt unna. Det gjør det vanskeligere å praktisere språket, sier Anna og sukker.

– Hun trenger ikke lære trøndersk, sier Tommy med et skjevt smil.

Like verdier

– Jeg ønsker meg et nært forhold til datteren vår. Et forhold basert på tillit. Jeg vil være tilstede og heie på henne i hennes valg hva det nå enn måtte være. Og jeg håper vi skal kunne snakke om alt. Det ønsker jeg virkelig, sier Anna med et ømt blikk på babyen.

Så lenge de har samme verdisett, som ikke er i total strid med hverandre, så ser de på forskjellene som en berikelse. Selv om de har hatt to vidt forskjellige oppvekster, så sitter de nå her, i Oslo, og har skapt en liten familie.

– Vi liker god mat med god drikke til. Vi liker å være med venner. Vi liker å reise og oppleve verden sammen. Vi elsker barnet vårt over alt i verden, og det viktigste for oss er at hun er lykkelig. Så kanskje den kulturelle forskjellen i bakgrunn ikke har så mye å si egentlig?

Brasilianske Samantha og norske Sigbjørn

Samantha og Sigbjørn møttes i 1995, i en butikk i Cabo Frio i Brasil. Foto: Yina Chan

I 1995 var Sigbjørn (44) på reise med kamerater i Sør-Amerika. Han ruslet inn i en klesbutikk i Cabo Frio, en liten by to timer fra Rio, i Brasil. I den butikken jobbet Samantha (44). Det var kjærlighet ved første blikk for Sigbjørn. Samantha hadde et litt annet førsteinntrykk. Hun syns han var arrogant. Da han kom tilbake dagen etterpå begynte de å snakke og sluttet aldri med det. Etter noen år med avstandsforhold flyttet Samantha til Norge og de giftet seg i 1997. Siden har de fått to barn sammen.

Som barn var Samantha mye ute og lekte. Hun kommer fra en sporty familie der de spilte mye volleyball. Faren hennes var veldig streng og hadde mange regler for barna. Moren var hjemmeværende. Sigbjørn vokste opp i Sigdal, en liten bygd midt i Buskerud. Han flyttet til Oslo så fort han kunne.

Naturlig ansvarsfordeling

De har tatt ansvar for forskjellige ting i oppdragelsen av barna, der de veksler på å være snille og strenge på de tingene de mener er viktig.

– Vi er veldig klar over hva den andre syns er viktig, og tar hånd om det, forteller Sigbjørn.

– Jeg er nok litt streng, men jeg er åpen og direkte med barna. Jeg går ikke rundt grøten, sier Samantha med et smil.

– Jeg er mer tilbakeholden. Den eldste nærmer seg tenårene og det snakkes om sex. Jeg er mye mer sjenert der, mens Samantha sier det rett frem som det er, sier Sigbjørn og humrer.

– Samantha er strengere med skolen og skolegangen til barna, legger han til.

– Vi hadde ikke jeg leggetid i min oppvekst. Jeg stod opp og sov når jeg ville. Det er vanlig i Brasil. Det var uvant for meg at alle skal være i seng klokka 22, sånn som det er her i Norge. Men det respekterer jeg, sier Samantha.

– Og for meg er det viktig at vi spiser sammen. Det respekterer Samantha, sier Sigbjørn.

Samantha, Mikkel, Sigbjørn og Maya Gjennestad. Og hunden Flash. Foto: Yina Chan

Skolen er for slapp

Samantha vokste opp med en streng far som sjelden ga henne ros for prestasjonene på skolen. Hun fikk alltid de beste karakterene, men aldri anerkjennelse for det. Forventningene var høye, og hun måtte pugge, lære og huske mye.

– Det er helt motsatt i Norge. Man får ikke karakterer og barn får ros samme hva, forteller Samantha.

– Barna har det lettere på skolen i Norge. Vi bodde to år i Sør-Afrika for et par år siden. Der merket vi også det samme, at skolen krever mer av barna, sier Sigbjørn.

– Skolen burde strammes opp litt. Den er altfor slapp i Norge. Og det er ikke lett å følge opp barna når begge foreldrene jobber, sier Samantha.

Inkluderende holdning

– Jeg har prøvd å lære barna portugisisk, men de vil ikke lære. Men vi er i Brasil en gang i året og da merker jeg at de kan mer enn jeg tror, sier Samantha.

Sigbjørn snakker flytende portugisisk, og ser på det som en selvfølge. Han vil at barna skal ha med seg åpenheten, den inkluderende holdningen til folk, kjente som ukjente. Det er bra at de lærer at det er kult å snakke med nye folk.

– Norsk mentalitet er veldig innelukket, sier han.

Organisert vennskap

– Jeg er vant til å se barn leke ute. Det savner jeg. Her er barna innendørs mesteparten av året. Bare om sommeren ser jeg litt flere barn ute. I Brasil dytter foreldrene barna ut for å være sosiale. De er mer selvstendige og finner på ting å gjøre. I Norge ringer foreldrene rundt og ordner aktiviteter for barna, sier Samantha.

– Det er veldig rart dette med venner i Norge. Man må avtale play-dates og da begrenser det seg til klassekamerater. Det syns jeg er rart. I Brasil leker barn på tvers av alder og med venner utenom skolen, sier Samantha.

– Barna er med på alt i Brasil. De er mer inkluderende der, forteller Sigbjørn.

Hei og god morgen

– Og i Brasil har barn mer respekt for eldre. De kaller ikke eldre ved navn. De henvender seg med å si senior og senora. Jeg har oppdratt barna våre til å si «Hei og god morgen til alle eldre de møter.» sier Samantha.

– I Brasil kaller barna meg for onkel. Chio sier de til meg, forklarer Sigbjørn.

– Jeg klarer ikke forstå mangelen på respekt, sier Samantha oppgitt.

– Norske barn blir ikke lært opp til det, og det får ingen konsekvenser, sier Sigbjørn.

– Respekt legger vi vekt på i oppdragelsen, sier Samantha bestemt.

Likestilling

– En ting som vi kanskje tar for gitt i Norge er likestilling. Det er sikkert mange som har problemer med det i Brasil, og Samantha hadde også problemer med det i begynnelsen. Hun ønsket å være hjemmeværende, sier Sigbjørn.

– Det var mye mer vanlig før, for kvinner å være hjemme. De med mulighet til det er hjemme med barna, legger Samantha til.

De er samstemte i at det er bra for barna å få med seg den norske likestillingen videre i livet.

Lavterskel planlegging

– Det er noe helt annet å komme til Brasil. Maten, været, familien, alt det savner jeg, sier Samantha.

– Det er mye mer spontant i Brasil. Her må det ringes og planlegges. I Brasil er det åpnet hus og plutselig er det blitt fest ut av ingenting. Det er mange nordmenn som blir stressa av det. Det er mye mer lavterskel for å være sosiale i Brasil. Det liker jeg, sier Sigbjørn.

–Det kan bli mye og. Jeg liker godt å være alene hjemme. Der har jeg blitt ganske norsk, sier Samantha og ler.

Halvt brasilianske og halvt norske. Her er Mikkel på 11 år, og Maya på  13 år. Foto: Yina Chan

Veldig norske

– Jeg føler meg ¾ norsk og ¼ brasiliansk. Vi drar ikke dit så ofte, så kanskje jeg hadde følt meg halvt hvis vi var der oftere, sier Maya.

– Dessverre føler jeg meg helt norsk. Jeg føler meg enda mer norsk når jeg er i Brasil. Det er kult med mamma som kjenner til kule ting der. Pappa kjenner til kule ting i Norge, sier Mikkel med et stort glis.

– Jeg vil veldig gjerne si at barna våre er multikulturelle, selv om de er veldig norske. De er godt vant med Brasil, men de er veldig norske, sier Samantha og ler.

Sigbjørn smiler og nikker anerkjennende.

– Vi har klart oss fint vi, sier hun og ser på ektemannen med et kjærlig blikk.